Prøvetur i lyn og torden

PERFEKTE TESTFORHOLD. Værmeldingen er lovende. 12-13 sekundmeter vind fra sør/sør-vest og en front i anmarsj utgjør ideelle forhold for å teste hjertedronningen før ARC: det blir rom slør og platt lens, som på Atlanteren. Alf Morten Indbjo, Lagoon-importøren i Norge, skal lære oss og seilervenn Kåre Jan Myrene å styre båten. Siri Laurendz manøvrerer katamaranen til og fra kai og føler seg trygg ved styringen også i de smale sundene mellom holmene utenfor Kristiansand.

Alt er stort på denne katamaranen: vinsjer, fall, skjøter og fortøyninger er tunge og kjempelange, plotteren er som en liten TV... Men dronningen lar seg lett styre - også av jenter: Storseilet heises lett selv uten elektrisk vinsj; gennaker og fokk er ikke spesielt store i forhold til katamaranens dimensjoner.

EN BÅT FOR LIVSNYTERE. I Skagerrak blir bølgene etter hvert større. I behagelig passiar sitter vi likevel på flybridgen og spøker om vin kjøpt på vingård i Frankrike og Italia... Vi nyter landskapet og den herlige følelsen som det enorme dekket og høyden over havet vekker i oss.

Lunsjen lar seg spise uproblematisk i den rommelige utesalongen, som er skapt for hygge i solskinn i karibiske farvann. Ikke verst i Skagerrak heller, egentlig, selv med vind og bølger som er omtrent like høye som båten og 11-12 knop beholden fart. Mens vi spiser, holder vi lett utkikk gjennom salongvinduene og lar autopiloten styre.

Vel, hjertedronningen er likevel ennå ikke i mitt hjerte. Jeg blir forvirret av å ikke kjenne naturkreftene og bare sitte her så trygt. Rullingen som er typisk for platt lens, merker vi ikke i det hele tatt før langt ut på kvelden, når sjøen blir røffere. Den meldte fronten fra sør-vest lar nemlig ikke vente på seg. Det skal bli langt mindre avslappende i timene fremover.

Å REVE I TIDE ER TINGEN. Alf Morten og jeg har vakt sammen og sitter inne i "slottet". Han jobber rolig ved sin PC, jeg leser fortsatt, men det kiler i magen. Jeg ser meg rundt hele tiden etter båter, fyr og lyn. Alf Morten følger med på skipstrafikken på AIS og lærer meg detaljer ved instrumentene og seilføringen. - Merk alltid hvor mye tilsynelatende vind masta er utsatt for. Blir vinden sterkere enn 13 sekundmeter, må vi ut og reve i begge seilene. Den store katamaranen lar seg lett styre med autopilotens fjernkontroll inne i salongen, tam som et lam.

Ved 22-tiden lyner det overalt og plutselig er uværet over oss. Indbjo stuper ut for å reve før seilene blir skadet. Vinden når 15 sekundmeter uten at vi har merket noe annet enn lynet og brølet fra naturkreftene. Båten vugger oss rolig og majestetisk. Den krenger ikke, selv om vi seiler på slør. Uværet treffer oss igjen ca. en time senere, med større styrke, rundt 17-18 sekundmeter. Vi seiler da i ca. 15 knop. Å reve seilene i tide viser seg å være vesentlig, for uten krengning blir seilene og riggen veldig utsatt. AIS-instrumentet blir for øvrig forstyrret av elektrisiteten i lufta og begynner å virke igjen først etter at uværet er over.

NATTSEILAS INGEN SAK. Ved 2-tiden begynner vi å skimte de kraftige lysstrålene fra Færder. Siri er våken og sitter på flybridgen. Herfra og nordover blir kystnavigasjonsdelen vesentlig. Skipstrafikken er intens og AIS er en velsignelse. Ved tre-tiden har vi passert Færder fyr. Det regner og det er dårlig sikt. Vi har ikke plotter i salongen, men GPS-koordinater på VHF, papirkart, passer og parallelforskyver. Fyrene er lett å kjenne igjen. Hvert femte minutt plotter jeg vår posisjon på kartet og justerer kursen deretter.

Plutselig finner jeg ut at alle rundt meg sover! Her sitter jeg, helt alene med denne digre katamaranen mellom hendene og styrer den i godt og vel tre timer med kun to fingre på fjernkontrollen til autopiloten! Sjøen er urolig, men hjertedronningen seiler høytidelig og stødig. Den begynner å fascinere meg, den er så stor, men så smidig og lydig! Ved Moss lysner det. Kåre Jan og Siri overtar styringen.

EN FORFØRERISK HJERTEKNUSER. Jeg sover som en stein i den myke sengen, som på messen Båter i sjøen ble utstyrt med Bedflex-sprinkler under madrassene. Lugarene er rommelige og har masse skapplass. Hvordan blir det å sove her over Atlanteren? Forhåpentligvis ikke noe problem, siden katamaranen ruller og krenger mindre enn enskrogsbåter.

Etter Drøbak føles innseilingen til Oslo like rørende, høytidelig og spennende som å trå på en rød løper på vei mot en historisk mottagelse. Siri styrer smidig mellom to holmer ved Steilene. Det er ikke mye plass, men vi kommer gjennom passasjen uten problemer. Finnkjølene våre stikker kun 1,3 meter ned. Siri kjenner hvert skjær i dette området og kan tydeligvis styre seilbåter!

Etter en slik seilas er vi begge overbevist om at katamaranen er på vår side. Vi gleder oss til å seile over Atlanteren på Queen of Hearts. Hjertedronningen har definitvt vunnet mitt hjerte.