St. Lucia - Here we come!

18 52 N - 39 05 W

Det er fortsatt 1308 nautiske mil til mål i dag, 6. desember kl. 09:00 UTC (kl. 10 norsk tid).

I går opplevde vi vår mest farts- og vindfulle dag noensinne. Med en gjennomsnittsfart på 7,78 knop tilbakela vi 186 n mil, inkludert en jibb for å komme oss på kurs igjen og utnytte vinden best mulig. Vinden var sjelden under 12 m/sek, oftere rundt 13-14. Vi er nå 176 n mil nærmere St. Lucia, og alle gleder seg til å komme i mål.

Jibben i 13-14 sekundmeters vind og med 4-5 meters bølger foregikk presist som en sveitsisk klokke, med alle damer på flybridgen som perler på en snor (Siris uttrykk!), parate til å takle sin oppgave. Siri sto ved rattet. Skikkelig gøy, spesielt i den farta! Vi er stolte som haner når alt går så bra.

Alle er litt småstressa av vær- og vindforholdene, men vi er flinke til å gjøre det beste ut av det.

- Dere må konsentrere dere om å spise og hvile, ikke noe annet, anbefalte skipperen i går. Alle adlød uten problemer!

Det rare er at vi nesten er blitt glade i dette været. Vi kunne tenke oss litt mindre mas for kroppen og hjernen vår, som er litt forvirret av bråk og bevegelse. Men en dag uten kuling og en fart lavere enn 8 knop ville føles som en diger skuffelse!

Vi synes det er moro å seile så fort. Målet nærmer seg med stormskritt og ser ut til å være rett rundt hjørnet, selv om vi omtrent er halvveis.

MÅNESKINN OG SQUALLS. Spesielt krevende er å takle nettene i full fart. Sansene trenger hvile om natta, mens her får vi servert det motsatte. I lugarene er det omtrent umulig å sove. Ørepropper hjelper så vidt.

I natt hadde vi en av de mest spennende og kontrastfulle nattevakter. Månen begynte å skimtes som en rødlig kule mellom skyene ved horisonten bak oss i øst ved 21-tiden. Etter hvert ble den større og større og sto høyere og høyere på himmelen, så hele sjøen var opplyst. En trollsk fullmåne, ingen stjerner å se. Dekket til Queen of Hearts så ut som om det var lyst opp av en stor lyskaster. Frontlykta var overflødig.

I den usedvanlig klare himmelen avsluttet Elisabeth og Kari sin vakt ved 22-tiden lokal tid. De var begeistret. Måneskinnet skapte et eventyrlandskap, med en nesten asurblå himmel og kullsvart hav spekket med sølv, i evig og urolig bevegelse. Bare kos, spesielt på flybridgen, hvor alt er mye roligere!

Da Stefania og Jane overtok, og Kari la seg til for å sove i cockpiten akter, begynte de første skyene å skimtes, rett bak oss.

- Der kommer det squalls, sa vi til hverandre.

Det kom tre stykker i løpet av tre timer, alle til høyre for vindretningen som meldt av ARCen. Vindkast opp til 16-17 sekundmeter, som får båten til å skli enda fortere. Den freser avgårde og etterlater et brusende kjølvann som sier alt om farta (11,5 knop).

Da de andre jentene overtok etter tur, ble det enda flere og mer intense squalls, opp til 18 sekundmeter, med hele båten som ristet og skalv. Heldigvis har vi rev i seilene for å takle opp til 21 sekundmeters vind. Alt gikk bra.

Når vi sitter på flybridgen og beveger oss på dekk, har vi alle på oss vest, strobelys og livliner for å sikre oss mot ulykker. Siri sover aldri i sin seng, hun er standby i salongen hele natta og hviler på sofaen. Innimellom dukker hun opp på dekk og sjekker at alt går som det skal. I natt opplevde hun de sterkeste vindkastene sammen med Kari og Elisabeth på flybridgen, klar til å overta rattet fra autopiloten Kjell i tilfelle problemer. Men Kjell holdt ut, som vi håpet og trodde.

Nå er det dag igjen, jentene koser seg med egg og bacon. Siri slapper av på sofaen og planlegger en god laksemiddag. Stefania sitter ved PC-en som vanlig, Jane og Elisabeth nyter sola på flybridgen og synet av en seilbåt omtrent klokken ett i forhold til baugen. Hver gang vi ser en seilbåt er det en fest.

AISet viser nå at et arabisk skip suser forbi oss i 11 knops fart. Vi skal ikke fortelle dem at det her er en båt med bare kvinner om bord - uten slør!

FLYVEFISKENE TREFFER BLINK. Våre venner fra BLUESETTE og MEADOW beretter om gode fiskemiddager og flyvefisk som treffer mannskapet som om de var blinker.

Vi ønsker å sitere de morsomme ”vanntrivsel”-gutta som sender de herligste mailene og lyser opp hverdagen vår med sin tørre humor:

«De mest begiventhetsrike øyeblikkene er når flyvefisken bruker mannskapet som blinker. Disse øyeblikkene forekommer stort sett på nattestid. Vi har en mistanke om at flyvefisken har elendig nattesyn ettersom det bare er på natta de torpederer oss. Jeg tror snart samtlige av mannskapet har opplevd å bli truffet av en flyvende fisk.

Det mest spektakulære treffet var fisken som traff rattet så det sang, for så å sprette rett i magen på Vegard. Vegard skjønte ikke helt hva som skjedde. Han trodde først rattet datt av, noe det heldigvis ikke gjorde, for vi fant fisken i cockpiten. Fisken hadde tydeligvis fått seg en god kilevink, for den var temmelig svimeslått de første minuttene. Kakket var såpass hardt at et menneske fort kunne fått seg en hjernerystelse, så tilstanden til fisken trenger vi neppe å beskrive dypere. Vegard bestemte seg for at Meadow burde ha et eget akvarium ombord, og la fisken omsorgsfullt ned i en bøtte med saltvann. For fisk med hjerneskade var det tydeligvis vidundermedisin, for kort tid etterpå spratt fisken sprekt ut av bøtta og ut i havet.»