Kampen mot vindexen

I dag, 7. desember 2006, skriver vi fra en breddegrad som er større enn gårsdagen. Vi ligger nå på 19 23N - 42 02W. I løpet av dagen jibber vi og sikter mot sørvest igjen.

MAN VENNER SEG. - Det er litt roligere nå, sa Elisabeth i dag tidlig. Vindmåleren målte tross alt bare 25 knop!

Det sier alt om seilasen vi har hatt det siste døgnet, med sterke vindbyger opp i 38 knop, kraftige regnskurer og bølger minst like høye som flybridgen (ca. 4-5 meter).

Dameflokken er ikke spesielt stresset. Katamaranen bråker, men den ruller lite i forhold til det vi hører seilbåter har opplevd de siste dagene. Der er rullingen så ekstrem at den har gått ut over inventaret, og enkelte har opplevd halvveis eller total knockdown. Vi er altså privilegerte, som klarer å dekke bord i aktercockpiten og spise middag alle sammen.

Ørepropper har gjort underverker og beskyttet nattesøvnen. Hvile er kjempeviktig for å tenke riktig og være våken når en har vakt.

ACTION! Vaktene om dagen foregår stort sett i solskinn og i selskap av andre damer; i behagelig passiar. Vinden blåser regelmessig.

Nattevaktene, derimot, ligner mest på det man forbinder med havseilas. Det er da ting skjer, og det er da man skal reagere kjappest mulig når et eller annet går galt.

I går kveld kl. 2200 UTC (kl. 2000 i båten) var de fleste i seng. Plutselig hører vi stemmer fra flybridgen, de roper på assistanse. Siri spretter opp og prøver å hjelpe til, men det er for sent. Storseilet har fått inn vind fra babord, mens vi egentlig seiler på styrbord halser. Storseilet, som er fullspilet, er vrengt i en unaturlig stilling. Alle damene våkner og hjelper til, vi løsner preventeren, men må kappe med kniv et ekstra tau som vi bruker som sikkerhet. Først da kommer storseilet på plass igjen.

Når slikt skjer, må vaktene være lynraske: kaste seg på autopiloten, sette den i standby og vri kursen manuelt, slik at seilet kommer på plass igjen på ett sekund.

Hele operasjonen tok maks 5 minutter, men det virket som en evighet. Alle bortsett fra vaktene gikk og la seg igjen like etterpå, nokså oppskjørtet, men fast bestemt på at det beste en kan gjøre, er å prøve å sove.

Hver natt er faren for ufrivillig jibb den samme. Vinden er uforutsigelig og skifter gjerne retning. Det er kanskje bare et inntrykk vi har fått, men det virker som om en eneste harmløs sky er i stand til å endre vindforholdene litt. Bølgene skaper mye gynging og uønsket jibbing er mer sannsynlig enn man tror.

KONSTANT OVERVÅKING. Synet av damer som ligger på flybridgen med blikkene vendt mot vindexen er ganske komisk, men det har vært helt normalt de siste nettene. Vindex-stirring er blitt vår hovedaktivitet den siste uken. Man må følge nøye med for at alt skal gå bra.

Begynner vinden å dreie og pilen peker mot 170-180 grader, må vi passe på og eventuelt endre kurs mot halsen vi seiler i, for ikke å få problemer.

Midt i elendigheten kommer ofte humoren til unnsetning.

Vi ler av oss selv hele tida og ser det komiske i situasjonene vi opplever.

Henriette solte seg toppløs, men med topplue i går. Hun har nemlig behov for å holde håret på plass.

Alle har klamme rumper på grunn av sitting på kunstskinnsputer. Innimellom kan du

se en dame med rumpa i været vendt mot sola, i et forsøk på å tørke den ømme

baken sin.

Siri tar frem noen sjokoladebiter og spanderer på de vettskremte damene etter jibben.

- Hva? Har vi fortsatt melkesjokolade, spør jentene.

- Nei, men dette er fra min private reserve, sier Siri med lurt smil.

Vel, vi har alle sammen en privat reserve av et eller annet slag. Vi vet at Siri har champagne på lur, noen har cognac, andre har speltknekkebrød.

Sjampis og cognac rører vi ikke før vi er i mål. Men andre ting dukker gjerne opp for å glede andre i stressende situasjoner.

Vi prøver å gjøre hverandre blide ved å se bort fra elementene som forårsaker stress. Å leve i kuling er en vanesak, som alt annet i livet. Likevel må en ikke slappe av, for akkurat da skjer det som ikke skal skje.