Langtursporten

Jeg dro ut for ganske nøyaktig ett år siden som, om kanskje ikke veltrent, så ihvertfall som en muskeleier. Godt polesteret og ensom musklatur. En som minst to ganger i halvåret tok seg en vond joggetur og som tok noen overambisiøst kompliserte aerobictimer uten suksess i uhyppig frekvens. Som brukte fjellet i ski- og turglede og klatret relativt ofte til å være myk i formene.

Noe har skjedd. Jeg har hulrom der musklene var, som melkesyrefylles ved bruk og stølsettes i lang ettertid. Jeg har blitt ganske nøyaktig syv og en halv kilo tyngre. Det kommer jo nødvendigvis i tillegg til at mine små muskler har blitt til vinterpolstring. Jeg har opparbeidet meg en kondisjon som en 80åring og en tyngde mange rikssynsere ville misunt meg.

Min naivitet overbeviste realiteten i troen på at langtur var sport. Realiteten hadde ganske så rett. Langturseilføring er ikke mindre permanent enn at skjøtene trygt kan kveiles opp. Seilene skal stå en stund. Ikke noe overarbeiding av mannskap.Døgn med lite mosjonspotensiale og døsig bølgedyssing. Sult som er sjøsykefremkallende må unngåes. Å være kronisk sultfri er absolutt ikke det samme som fettfri. Langturseilføringen avsluttes med ankerdram. Kanskje ankerdrammen glir over i en fjelltur eller båtmekk.Men det er bemerkelsesverdig lite bevegelse jeg tilbyr kroppen. Øynene, minnet, sansene og gleden nyter, mens kroppen ydmykt godtar forfallet.

Om ikke hodet har så lyst å hjemvende, så skal det unektelig bli godt å komme i form igjen. Selv om veien dit er tungtråkket og vond, skal det bli godt å kjenne igjen sin egen kropps styrke. Det skal bli godt å bevege seg! Turgå og klatre. Lage rekemuskulatur igjen. Vedlikeholde restaureringsprosjektet.

-Elise