Ende-til ende-jibbing med spinnaker singlehanded

Pga sterk konservativ legning har jeg likevel valgt å gjøre det på samme måten som jeg gjorde med Killingen da jeg var 12 og med Ynglingen da jeg var 18, selv om båten og spinnakeren (og jeg) har vokst en del siden den gang. Det skal dog nevnes at jeg i et revolusjonært øyeblikk forsøkte meg med doble skjøter, men fant at det ble for mye tau å snuble i for en middelaldrende mann. Så når jibben nærmer seg ber jeg Pontius Piloten om å styre temmelig platt.

Jeg strammer storseilskjøtet maksimalt så bommen nesten står midtskips. Derved hindres dramatiske ufrivillige jibber og kan anbefales selv om selvfølgelig mye av spenningen også forsvinner. Før jeg går på fordekket slakker jeg spinnakerbom nedhaler og særlig opphaler, men også det som skal bli den nye brasen slik at man senere lettere får festet bommen på masten. I tillegg strammes begge barberhaul inn til midtstilling. Det gjør at spinnakeren står stødigere ”flying” når jeg som den første oppgave på fordekket løsner brasen fra bommen. I tillegg er det lettere å få tak i ny bras som kobles på bommen.

Deretter kommer kraftprøven, å feste bommen på masten hvilket vanligvis går greit hvis man har husket de foregående manøvre og benytter spinnakerens naturlige dans til sin fordel. Hvis man lykkes å komme tilbake til cockpiten justeres kursen og storseilet slakkes tilsvarende. Spinnakerskjøte og bras samt opp- og nedhal optimaliseres hvis man har glede av den slags.

Min erfaring er at metoden fungerer bra i vinder inntil ca 14 ms med mindre det er mye sjø, da vil lett den løst satte spinnakeren tvinne seg rundt forstaget. Dette kan til dels motvirkes ved ikke å rulle forseilet helt inn hvis dette som hos meg er på rull.

Det skal tilslutt nevnes at det naturligvis finnes langt mer moderne og bedre måter å gjøre dette på, men vi seiler ikke jo singlehanded for å ha det enkelt.

Kjell U Sandvig ”Blå Stær” (Dehler 39)