På blind ferd ved Dødens Kyst

I SOLENS LAND. Etter noen dager som lykkelige Biscaya-kryssere i La Coruña, med hyppige restaurantbesøk og fantastiske joggeturer langs byens kyst bak oss, kastet AVVENTURA loss igjen. Denne gangen i retning vest og syd. Sol og flatt hav. Spansktime om bord. Skolen har jo startet. Spanias nordvestlige hjørne skulle rundes.

Skolen har startet i usedvanlig solfylte omgivelser...

Dette er en kyst som er nydelig å se! Rias Altas først og Rias Bajas lengre syd. Spisse, rødlige fjell som stuper rett i Atlanteren, mektige bølger som slår mot klipper og huler. Havets hyl høres på avstand mens vannmassene velter i grottene og på steinene.

Islas Sansarigas, like før Corme og vest for La Coruña.

COSTA DE LA MUERTE. Denne delen av Nord-Spanias kyst er like vakker som utfordrende: den heter Dødens kyst. Lavtrykket som ofte danner seg utenfor kysten på grunn av fjellene, pleier å sette seilerne på prøve med vinder på kuling- eller stormnivå. Før oss opplevde SERENITY 17 sekundmeter her nede på sin Biscaya-overfart. Og MAGGIE 22 sekundmeter. Derfor var vi ganske respektfulle da vi forlot Hercules` by og så nøye på værmeldingen. Passageweather.com ga trygghet: 10 knops vind maks langs kysten. Men det er en kjent sak at Grib-filer og passageweather ikke tar særlig hensyn til fjellformasjoner. De kan stemme ute på havet, men ved kysten kan du gjerne fordoble antall knop for å ha en riktig idé av hvordan vinden vil bli.

Corme smilte i sola til oss...

RIAS ALTAS. Vår første etappe til Corme minnet om engelsk kanalseiling: Motvind igjen. Meldt 10 knop, men det ble nesten dobbelt så mye, rett i fleisen. MEN: Heldigvis i sol! Og hvilken blå himmel! Og så erfarte vi Atlanteren som en snillere sjø enn Kanalen. Dybdene her er ikke i 1000-metersklassen, men bølgene er likevel lengre og mindre krappe enn i Den engelske kanal. Det ble dermed ikke så mye stamping.

Corme er en bukt som er nokså beskyttet fra alle mulige retninger takket være fjellene og en svær molo. En hvit sandstrand og klipper, en smilende fiskelandsby, folk som spilte volleyball på stranda, en bedårende solnedgang: Vi følte oss nokså velkommen til en natt på svai, med oppdrettsøstersen som nærmesten nabo.

Det rullet en del på grunn av tidevannet, men vinden dreide fra nord og var nesten fraværende om natta, så det ble behagelig vugging.

Corme: En flott sandstrand som innbyr til bading og leking.

ET DÅRLIG RYKTE. Dagen etterpå var det meldt like lite vind. Vi skulle passere Cabo Finisterre, som i århundrede har vært seilernes mareritt. For pilgrimene på vei til Santiago de Compostela har Finisterre utgjort en ytterligere fristelse. Mange forlenger sin "cammino" (ferd) til dette kappet på grunn av dens spesielle beliggenhet ved "jordens ende", som navnet på latinsk sier (Finis Terrae).

Utenfor Finisterre har flere skip havarert gjennom historien, blant annet det engelske dampkrigsskip HMS CAPTAIN i 1870. 500 mennesker omkom i forliset.

Den nordspanske kysten er også kjent for sin tåke. Pilotboken vår (Atlantic Spain and Portugal) fortalte at du kan være sikker på å ha dårlig sikt i én ut av ti dager. Stemmen til "Guardia de Finisterre" på VHF-en hadde også advart alle fartøy dagen før: fare for "bruma", sa de. Altså tåke, som heter på spansk akkurat det samme som på italiensk, heldig meg!

Vel, er det tåke, får vi lite vind, tenkte vi.

Dødens kyst på vei til å bli omtullet i tåke.

ET EVENTYR. Kysten så helt fantastisk ut. Det var som å leve i et eventyr, krydret med en klype av spøkelsesaktig smak. Et teppe av skyer gled etter hvert nærmere og nærmere oss. Som omsorgsfull bomullsvatt som dekker kroppen og er ivrig etter å beskytte deg. Det la seg overalt på fjellene etter Cabo Villano, like nord for Camariñas.

Cabo Villano, fortsatt synlig, før tåken omringet oss.

BLIND FERD. Etter hvert fant vi ut at også sjøen, ikke bare fjellene, var dekket av "bruma", og ikke et så tynt lag heller, men nok til å la sola lyse opp litt og gjøre jobben til skipperen ekstra utfrordrende. En blendende hvit tåke og - enkelte steder - nesten null sikt. Båten ble skikkelig våt, som om det regnet.

Tåkelandskapet utenfor Camariñas.

Argusøyne, AIS og radar var i jobb i flere timer. Vi så absolutt ingenting av Cabo Finisterre da vi passerte den. Men vinden - heldigvis medvind - økte til over 10 sekundmeter, enda det var tåke! Adveksjonståke, sannsynligvis. Det rareste vi har opplevd. Vi måtte bruke tåkelur da radaren ga ekkoer. Det var første gang i vår seilerhistorie (som vel å merke ikke er så lang, bare 10 år, 7 med egen båt). En "historisk" begivenhet!

Storseiltrekket var allerede åpnet for å kunne heise duken. Men hvem hadde mot til å seile i totalt blinde? Vi møtte en seilbåt med bare storseilet oppe som gikk rett mot vinden (altså uten å benytte seg av duken i det hele tatt). Hadde de hatt radarreflektor/AIS istedenfor seilene, hadde det vært lurere. Den spratt opp ut av intet bare 30 meter unna oss. Helt uanmeldt.

Verken radarreflektor eller AIS, og heller ikke tåkelur! Ikke trygt på sjøen på slike tåkedager.

Ellers gjorde AIS-et og radaren en god jobb, det var ikke mye trafikk heller, for kystvakta hadde advart seilerne dagen før.

Cabo Finisterre fikk vi aldri sett, men vi hørte drønnene: Havet har faktisk en stemme når den velter i hulene. Og tåka leder lyder godt!

LYS IGJEN! Plutselig ved innseilingen til Ria de Muros ble lysbryteren slått på igjen. Fra natt til dag! Brumaen forsvant i løpet av få sekunder. Og synet av de flotte fjellene rundt denne elvemunningen (på spasnk "ria"), i praksis en fjord, imponerte oss alle sammen. Et lite paradis av blå himmel og frodige fjell. Et landskap som minner om enkelte norske fjorder.

- Disse fjellene er veldig fjellete, sa Martin (13) smilende.
Akkurat like spisse som barna tegner dem: trekantet!

Og masse flotte hvite sandstrender i de ulike "ensenadas" (buktene). Vannets temperatur i havna var ikke så gærnt heller...

Utrolig deilig å få sett noe av denne vakre kysten. Her ved innseilingen til Ria de Muros: "fjellete" fjell i bakgrunnen.

Vi tenkte oss til Muros, på nordsiden av fjorden, som er en liten perle. Men for å ha god beskyttelse mot sydvesten, som snart kommer med et nytt lavtrykk, la vi oss feigt i havn i Portosin.

PORTOSIN. Club Nautico Portosin er kjent for sin gjestfrihet. Det fikk vi også erfare. Det at vi kalte opp på VHF på spansk (en annen utfordring for mannskapet i dag!) gjorde kanskje susen. Det kom to kjekke karer for å vise oss plassen og hjalp oss å fortøye - og roste oss for de gode spanskkunnskapene! En flott brygge og veldig hyggelig mottagelse også på havnekontoret. Portosin anbefales. Det er en rolig og liten fiskelandsby, litt shabby, men sjarmerende i sin enkelhet. Masse folk ute lørdag kveld, barn på lekeplassene og på sjøen, voksne på de mange barene og restaurantene på hovedtorget.

Den mest innbydende restauranten heter på galisisk "Bodegon O Pescador" (Fiskerens forretning). Her serveres det nydelig fersk fisk: friterte pescaditos (små fisker) og pulpo (stor blekksprut), masse ulike typer skalldyr og galisiske spesialiteter basert på kjøtt og ost, som churrasco de cerdo (grillet svinekjøtt) og manchegoost.

Dødens kyst er passert. Nå er vi i paradiset igjen.

Flere inntrykk fra denne reisen kan du se nedenfor.

Portosin: en sjarmerende, liten fiskelandsby, enkle restauranter med nydelig fiskemat og veldig hyggelige folk.