I havn etter slitsomme dager

Nå er vi omsider kommet til land! I Europa! Det var nå nødvendig og ikke minst deilig etter to ukers seilas i Nord-Atlanterhavet såpass seint i sesongen. Vi har hatt mye vær for å si det mildt.

VÆRFAST. Vi ligger nå værfast på et lite fiskemottak ved navn Kinlochbervie på nordvestpynten av Skottland. Dette er en god og beskyttet havn, og godt er det, for på havet utenfor raser stormen fra nord med full kraft.

FIKSET BOMMEN. Siden forrige reiseskildring, syd for Island, hadde vi to dager med relativt rolig vær. Vi fikk da reparert bommen midlertidig ved hjelp av popnagler og diverse bolter og deler vi fant ombord. Det hele ble deretter forsterket med en stram surring. Det har holdt så langt, men vi må unngå for store påkjenninger slik som jibb og mye blafring i storseilet. Selve bruddet er i overgangen mellom bom og mast, og er i en type aluminium som ikke lar seg sveise.

BLE PRESSET SØROVER. Vi hadde Færøyene som mål, men klarte ikke å holde høyden da vinden etter hvert dreide fra nordøstlig retning og økte på. Orknøyene eller Skottland ble vårt nye håp, men da vinden etter hvert igjen økte til storm og dreide enda mer nordlig, klarte vi ikke den retningen heller. Selv om vi gikk så høyt vi kunne med fullt rev i storseilet. Vi ble presset stadig sørover! Snart befant vi oss utenfor de Ytre Hebridene og vi prøvde da å komme oss nærmere land for muligens å få litt mindre sjø, og kanskje slippe å drive enda lenger vekk mot syd. Vi begynte nå å bli veldig slitne og skuffet, da vi jo etter planen skulle vært i land på Færøyene innen den tid. I stedet befant vi oss nå nesten 230 n mil vekk, utenfor en kyst der det ikke er noen havner å søke le i.

FARLIG APATI... Ingen dusj, ingen pub, ingen hvile. Så gikk lensepumpa i stykker. RX’en tar inn litt vann i så hardt vær. Vi begynte å bli motløse og apatiske av dette. Det kan være farlig.

MOTORSTOPP! Og så, som om ikke dette var nok, ble det faktisk verre. Motoren stanset. Dieseltanken var nesten full, men den fikk ikke diesel!

Uten motor hadde vi ingen sjanse til å komme i le av de ytre Hebridene. Vi begynte å skifte filter og kontrollere vannutskilleren. Slikt er ikke lett i full storm, krapp sjø og slingring. Fremdeles fikk vi ikke start. Dørken ble sleip og full av diesel. Uten motor, ingen strøm; uten strøm, ingen varme eller autopilot. Vi følte vi oss som den Flygende Hollender, fordømt til drive rundt på havet til evig tid, uten noen gang å få komme til land eller og få hvile.

TIME OUT. Vi har vært gjennom noen tøffe tak på turen rundt Nordpolen. Vi har erfart at det kommer til et punkt der man er så sliten og utmattet at det kan være vanskelig å fatte de riktige beslutningene. Når følelser som motløshet og skuffelse også viser seg, må man, om mulig, ta en «time out». Vinden var nordlig og det var ingen kyst vi kunne drive innpå mot syd. (Åpent hav helt til Antarktis.) I tilfelle vinden skulle snu var vi over et døgn fra kysten av de Ytre Hebridene og Irland. Vi valgte å legge bi. Vi måtte hvile ut.

SØVN. Når man legger en seilbåt bi, blir det veldig mye roligere om bord. Man binder roret i le, klosshaler storseilskjøtet og bakker stormfokka. Da vil båten søke opp mot vinden, men likevel få så mye avdrift at det dannes en strømvirvel på lo side, altså mot bølgene. Dette er nok til at sjøen flater ut før den treffer båten. Denne «time out’en» ga oss begge 7-8 timers sammenhengende søvn. Vi våknet ikke før skjøtet til fokka røyk.

DEI YTRE BEDRIDNE. Vi fortsatte så med å jobbe med dieseltilførselen til motoren. Nå som vi var mer klare i hodene fant vi feilen. Stigrøret opp fra tanken var tett av smuss og dritt. Røret ble staket opp og renset. Nå fikk vi endelig start på motoren igjen! Vinden dreide etter hvert også mer fra øst, og med motorkraft og seil klarte vi etter et par døgn å runde «Butt of Lewis» som det heter på nord-enden av de ytre Hebridene (eller «fua te Lewis på dei Ytre Bedridne»), og opp hit til Skottland.

THE SURVIVOR MAN. Her har vi hvilt og spist godt. Dusj har vi fått låne på fiskemottaket. Diesel er bunkret og vi holder nå på med diverse reparasjoner. Her er et lite hotell med pub, restaurant og internett. Det er vissnok uvanlig mye aktivitet her for øyeblikket. Bear Grylls, best kjent som «The Survivor Man» fra Discovery Channel, er her med et stort filmcrew. Han skal prøve å overleve litt i det skottske høylandet. Trond og jeg lurer på om vi kanskje skal ta Bear med ut og lufte ham litt i stormen utpå her?

Vi håper å kunne fortsette mot Scrabster på nord-østenden av Skottland i morgen, før vi krysser hjem til Norge over Nordsjøen. Men det er over fem meter tidevann her, og fremdeles en god del vind, så vi må gå forsiktig frem.

GRATULASJONER. Vi har fått melding om at trimaranen NORTHERN PASSAGE, med blant annet Thorleif Thorleifson og Børge Ousland ombord, er nå kommet seg gjennom Lancaster Sound til Point Inlet, og har med det fullført begge passasjene på en sesong.

Det har også den russiske stålbåten PETER 1.

Dette er en stor bragd, og de klarte det så vidt. Sommeren er for lengst over i nordområdene og isen vil komme til å legge seg helt nå en av de første dagene. Vi vet hvordan de har jobbet og slitt for å klare dette. De har presset seg på grensen til det umenneskelige. En stor og historisk prestasjon av dem begge!

De største gratulasjoner fra mannskapet på RX2.