Hvordan måler man suksess i en seilforening?

Alle norske idrettslag, og derigjennom alle seilforeningene, er underlagt Norges Idrettsforbund (NIF). NIFs formålsparagraf sier at «NIF skal arbeide for at alle mennesker gis mulighet til å utøve idrett ut fra sine ønsker og behov», og der slutter også fellesnevneren.

I den ene enden av skalaen har man Rosenborg Fotball som drives som en middels stor bedrift, og i den andre enden har man idrettslag som består av en vennegjeng som driver et idrettslag sammen og konkurrerer med andre. Å bruke like parameter for å måle suksessen er nok ikke mulig for alle.

SUKSESS KAN MÅLES ULIKT. Suksess kan måles etter sportslige resultater, økonomiske resultater, rekruttering, antall medlemmer, antall aktive, vekst i medlemsmassen, mottatte støtteordninger, omtale i media, landslagsutøvere etc. Andre velger å måle suksess etter evnen til å gjennomføre planer, læring og utvikling eller kulturutvikling.

Hvilke av disse målene man velger å prioritere, er viktige valg idrettslagene gjør individuelt, og det ene utelukker nødvendigvis ikke det andre. Det er disse målene man skal bruke for å skape engasjement, vilje til å bidra og noe majoriteten av medlemmene i idrettslaget/sportsklubben kjenner seg som en del av og kan identifisere seg med.

KONTINUERLIG ARBEID. Mange gode idrettsledere uttaler at den viktigste konkurransen er den man ikke ennå har gjennomført. Det gjelder både hva laget eller enkeltutøveren presterer og bør gjelde hva klubben evner å arrangere eller tilby. Dette tror jeg er et sunt og godt utgangspunkt. Å hvile på sine laurbær har sjelden båret frukter over tid. 


For å lykkes kreves det kontinuerlig arbeid, engasjement, oppfølging, struktur og til slutt en hel del arbeid hos de aktive, men viktigst av alt: Det trengs veldig mye arbeid hos dem som legger til rette for utøverne. Uten dem blir det ikke noe av noe. I de fleste idrettslag er dette arbeidet hovedsakelig dugnadsbasert med en kombinasjon av ildsjeler, noen som deltar av og til, foreldre og eventuelle ansatte i tillegg til lagets ledelse og styre.

NOE MER ENN BARE Å DELTA. Suksess i et idrettslag mener jeg er noe som hovedsakelig oppstår når man evner å gjenskape og fornye, gjøre ting sammen og rekruttere nye bidragsytere kontinuerlig samt unngå at «kjernen» av ildsjeler ikke blir gjennomsnittlig ett år eldre for hver sesong. 


Det finnes sikkert flere modeller og metoder som kan sikre en slik fornyelse. Selv har jeg mest tro på en modell hvor man evner å bygge en sterk kultur, og i denne kulturen bør det være mer enn bare å delta. Det optimale tror jeg skulle være at klubben etablerer seg som en del av medlemmenes DNA, noe man identifiserer seg med, blir glad i og et sted man finner sine likesinnede.

Det er ikke gjort i en fei å få det til, det vil sannsynligvis kreve en kombinasjon av hendelser hvor mennesker finner naturlige «livs-knagger» og likesinnede. Samtidig må styre og ledelsen bevisst sette dette på dagsorden.

Når dette er på plass og man evner å spille godt sammen med fysiske omgivelser og samfunnet for øvrig, har man en plattform for å skape suksess. Så er det sikkert helt fint om man også er opptatt av å definere noen sportslige mål i tillegg.

STERK KULTUR. Mange idretter, lag og foreninger i Norge sliter med nedgang og dalende interesse. Sportslige resultater vil kunne skape begeistring og en oppblomstring, men jeg tror det må være tuftet på noe mer.

Lykkes man med å skape en sterk kultur og dyptgående engasjement, har man større muligheter til å snu en negativ trend. Det blir som et epletre uten røtter; om man har de fineste eplene en sesong, blir det verre neste sesong om det skulle begynne å blåse.