Atlanterens siste hilsen

Atlanterhavet har tenkt å ta et verdig farvel med oss og har vært utrolig snilt de siste 24 timene. En nydelig solnedgang med rolig sjø i går kveld, en deilig bris om dagen og god seilvind i natt (22 knop) er Atlanterhavets avskjedsgave til QUEEN OF HEARTS.

I natt opplevde vi nydelige seilforhold: Havet var nesten flatt og vinden pustet oss fremover i riktig retning. Vi nøt en Hjerterdronning med fulle seil, i perfekt balanse. Over oss en herlig himmel med millioner av stjerner, uten måneskinn, men med så utallige stjerneskudd at vi nesten lurte på om det kunne være nødraketter, så nære de var. Det var som å seile på myk fløyel, og humøret var desidert på sitt beste.

Om natta er kompasset og vindnålen vår verden: Den rødglødende kulen med gradene lyser opp mot oss, den store W for vest er vårt mål, men den kursen klarer man sjelden å holde presist, fordi vinden blåser stort sett fra øst. De siste nettene har vi likevel observert at vinden dreier fra nordøst, til gunst for oss. Slik har vi klart å glefse nautiske mil de siste timene. Utrolig deilig å oppleve at man seiler rett mot mål.

Om morgenen endrer vindforholdene seg, og sjøen begynner å bli rotete; vinden dreier fra øst, men bølgene kommer fortsatt fra nordøst. I dag har det vært likevel greit, kanskje fordi vi nå allerede i tankene er på St. Lucia. En deilig fellesfrokost med egg og bacon og St. Lucia sangen (i dag er det 13. desember!) var prikken over i-en.

FORBEREDELSER TIL ANKOMSTEN. Hele båten er i ankomstfeber. Hjerterdamene begynner å tenke på detaljene som må plass før vi seiler over målstreken: Skiltet med båtnummeret må flyttes til styrbord side. Det gule flagget som betyr at det ikke er sykdom om bord, må heises. Det store norske flagget skal erstatte det lille vi har brukt under hele seilasen. Det spanske gjesteflagget erstattes med St. Lucia-flagget. I tillegg må vi stelle oss selv og båten litt for å være noenlunde presentable ved ankomst.

I mellomtiden nyter vi fortsatt de nydelige værforholdene og tenker at de 200 n mil som er igjen, kommer til å sette spor. Det begynner å gå opp for oss hvor herlig denne turen egentlig har vært, til tross for - eller akkurat på grunn av - det tøffe været og slitasjen på utstyret om bord. Hvis ikke autopiloten hadde sviktet som den gjorde, hadde vi trolig lært en tredjedel av det vi har lært de siste 10 dagene. Nå er vi blitt flinkere til å takle bølgene og vinden: Vi forbereder oss på toppen av bølgen og nyter surfingen nedover uten for mye rorutslag, slik at farten øker skikkelig. Suget i magen gjør godt. Tusenfryd er ingenting i forhold!

Hjerterdronningen har vært veldig flink til å takle Atlanteren, hun har oppført seg stødig i de store vannfjellene og gitt oss rolige forhold hele tiden, selv om den ble styrt av oss seilerlærlinger. Autopiloten Kjell gjorde også vidundere, så lenge det varte.

Vi skriver nå fra 15 11 N - 57 26 W. Vi kommer sikkert til å ta en n'te jibb før mål, rett ned mot sørvest, for å utnytte østavinden på slør. Vi har fulle seil og prøver å utnytte hvert eneste vindpust så godt vi kan.

SISTE KVELD PÅ HAVET. I kveld skal vi unne oss en bedre middag, trolig den siste under seil på denne turen. Litt vemodig å tenke på det. Nå lurer vi alle på om vi vil klare å la være å gråte av glede når målstreken er passert.