Sesongstart «on the rocks»

Det har vært en endeløs høst og vinter med selvpålagt isolasjon, karantene, kohorter, munnbind, håndsprit, nyseregler og albuehilsing. Den største trøsten i livets mest asosiale år, har vært båten. For i skjærgården der vi ferdes har det vært mer flått enn korona i sommer, og i buktene på telemarkskysten en stille lørdag i januar er det lett å lukke verden ute en liten stund mens frostrøyken driver over sjøen og lar oss «glida inn på ein våg me ikkje har visst um».

I den svarteste perioden i begynnelsen av januar, da vi ikke engang fikk lov å slippe kjentfolk over dørstokken, så streiket dieselvarmeren. Timetelleren viste at den trofaste D2en hadde gått 3300 timer på åtte år, og hadde overlevd seg selv. Samtidig snerket sjøen seg rundt reportasjebåten over natta, gradestokken viste ti blå og før vi visste ordet av det lå båten innefrosset - fjorten dager etter at en to måneder lang regnskur hadde gitt seg. Vinteren byr på varierte forhold for den som aldri tar båten på land.