Det var verdt alt slitet!

«YES!». Nå seiler vi ut Lancaster Sound med kursen inn i Baffin Bay. Jeg sitter med en følelse av glede og har nå veldig lyst til å juble høyt, men er også samtidig veldig sliten. «High fives» blir slått med hendene ofte mellom oss nå. Vi er så fornøyde og stolte.

I skrivende stund er vi nå på det nordligste punktet - «Rennell Point» - 74N12-093W25. Det er +1^oC varmt, og vi kjemper oss igjennom det som forhåpentlig er den siste isbarrieren på denne seilasen. Det er rart å tenke på at om bare 2-3 uker kan det være dekket med nyfrosset is her på nytt.

STOLTHET OG TAKKNEMMELIGHET. Jeg er veldig stolte av mannskapet mitt, Hans Fredrik og Finn, som har taklet alle situasjonene vi har vært oppe i. Jeg er stolt av RX II og av dem som har støttet oss med sms, telefonsamtaler og iskart.

Jeg vil sende en takk til mine kjære der hjemme, mine gode venner som har vært så hjelpsomme, støttende og tålmodige. Og ikke minst til Lars Ingeberg, eieren av RX II.

TID FOR ETTERTANKE. Etter å ha vært igjennom mange opplevelser og hendelser, trenger jeg en del tid for å fordøye alt sammen. Jeg kan nå se at målet blir nådd, når vi seiler inn i Baffin Bay.

Tenk at vi klarte å seile Nordøstpassasjen og Nordvestpassasjen, med det samme norske mannskapet og med den samme båten, RX II. Som også er bygd i glassfiber og har åpen cockpit.

Jeg lar andre avgjøre om vi blir Norges/Skandinavias første til å seile Nordpolen rundt igjennom passasjene? Og om vi nå blir verdens første også – i en slik seilbåt?

Men det å seile rundt på en sesong glapp! Den staffettpinnen sendte vi til andre i siste del av august 2009.

NORDØSTPASSASJEN. Da jeg startet i Arendal 2009, hadde jeg en viss formening om hva dette dreide seg om. Læringskurven steg raskt - rett til værs! - jo nærmere vi kom Cap Chelyskin i Nordøstpassasjens nordligste punkt.

Det var nære på, 2–3 ganger i Nordøstpassasjen. Men så sammensveiset som vi var, og med den brede kompetansen vi satt inne med til sammen, klarte vi Nordøstpassasjen på rekordtid uten uhell og vi lå helt etter timeplanen vår. For en plan (og en timeplan) er noe man bare må ha, når man legger ut på en slik seilas igjennom passasjene.

NORDVESTPASSASJEN. Nordvestpassasjen lå dermed åpen foran våre føtter, og vi hadde rimelig med tid for å klare det. Men så skulle det bli slik at andre fikk avgjøre om vi kunne seile Nordvestpassasjen i 2009. Og det resulterte i at vi måtte seile den i 2010 i steden for.

Med all den erfaringen vi satt inne med fra Nordøstpassasjen, satte vi oss ned og leste vær grib. filer, samtidig som vi fulgte utviklingen på isen daglig via iskartene. Vi ventet på det ideelle vær- og isvinduet, og vi fikk det.

Isen åpnet seg, og vi fikk et riktig og ideelt værvindu å seile gjennom.

MOTSATT AV AMUNDSEN. Underveis har vi hatt noen opplevelsesrike stopp i Nordvestpassasjen. Vi har truffet flere hyggelige mennesker og blitt kjent med mange personer med kjente navn i forbindelse med de arktiske områdene. Også lokale helter.

Vi har nærmest fulgt seilingsruten til Amundsen, men da i motsatt retning gjennom Nordvestpassasjen, østover. Noen steder var vi i land på de samme stedene som dem, og vi fikk sett sporene som fortsatt kan sees etter dem fra den tiden.

Seilbåten «Maud» så vi restene av, liggende på en sandbank i Cambridge Bay.

Å seile Nordøst- og Nordvestpassasjene var verdt alt slitet. Og vi er veldig stolte av å kalle oss nordmenn.

EN PRESTASJON UTEN LIKE. Noen av refleksjonene jeg har dannet meg etter denne prøvelsen er som følgende, når jeg tenker raskt igjennom alt:

Jeg skjønner nå godt hva Amundsen, Nansen og de andre store gutta prøver å fortelle oss igjennom bøkene deres. Om hvilket strev og slit, og ikke minst frustrasjon de opplevde, da de seilte i de arktiske områdene.

Det er nesten for vanskelig å forklare med ord, før man selv har vært der og opplevd det arktiske landskapet. Først da har man muligheter til å forstå hvilke prøvelser de gamle heltene ble utsatt for.

Det var en prestasjon uten like, det de klarte å prestere den gangen.

På dagens moderne sjøkart i de Arktiske farvann står det stemplet med rød skrift: «The Magnetic Compass is useless in this area». Og disse gutta hadde heller ikke marinekart, det var tvert imot de som tegnet ned kartene på papir - de samme kartene som vi bruker den dagen i dag.

TILPASNING. Vi lærte fort at når man seiler i passasjene med mye is, må man tilpasse seg raskt etter situasjonene man blir utsatt for.

I tillegg må man være aktiv hele tiden med seilingen, det nytter ikke å ligge stille. Det oppstod fort farlige situasjoner i seilingsfarvannene med mye is, når vi ble for passive med seilingen.

Det hjalp heller lite å være tøff, for en ble tvunget til å tilpasse seg etter naturen raskt, for å kunne overleve i under de tøffe forholdene.

Bilder av spektakulære situasjoner er noe man aldri får tatt - når det virkelig gjelder. Da er man nemlig for opptatt med å komme seg helskinnet igjennom situasjonen.

Om kompetansen som trengs for å klare en slik seilas som vi nå har gjennomført, mener jeg at bredden på de forskjellige områdene av kompetansen som vi innehar, var avgjørende for at vi klarte denne seilasen.

Kaptein,

Trond Aasvoll