Med stiv kuling i trynet
«Vilja» ligger forunderlig stille, mens vinden blåser om ørene på oss og vi kan skimte solide bølger rulle forbi der ute i nattemørket. Vi ligger bi. En fantastisk manøver når en venter av vær til havs. Den funker som fjell!
Støtter «S/Y Vilja»
Makspower finansierer artiklene fra «S/Y Vilja» på SEILmagasinet. Makspower leverer utstyr til langturseilere.
Oppdatering #2 fra Vilja sendt 01.06.2020. Fra da vi lå bi ute på havet og red av været i påvente av værskifte for å kunne krysse Gulfstrømmen.
Vi har posisjonert oss ved vår definerte «inngangsport» for kryssing av Gulfstrømmen. Den strømmer oppover langs kysten av USA i 2-3 knops fart like nordvest for oss. Når vinden blåser den midt imot, fra nord/nordøs, piskes uforholdsmessig store bølger opp der ute. Derfor er det at vi nå venter her ute, til vinden snur og løyer.
Tryggest på havet
Vi har følt oss rolige og trygge på valget. Det til tross for at alle de andre båtene i Salty Dawg flotillaen har valgt å seile til havn. Kan være er det fordi vi har lagt adskillig mange, lange havstrekk under kjølen i forhold til de fleste? Vi føler oss i alle fall trygge ute på havet med de forholdene som er meldt. Det er også snedig å merke responsen fra våre langturvenner når vi sender dem oppdatering om strategien vår. Den er ganske så unisont i retning av: «Ja, det er ute på havet det er tryggest å være!» og «Fint å ligge på været!». Dog med en ettertenksom tilføyelse om et lykke til og at de føl(g)er med oss.
«S/Y Vilja»
Ingrid og Jon Petter Li Slungaard Myklebust er på jordomseiling med Bavaria 50 «Vilja» og lille Karen Marie på fem år. «S/Y Vilja» er Bavaria 50 Cruiser. Familien er på vei hjem etter snart å ha fullført sin første jordomseiling, og befinner seg i Nord Amerika etter å ha krysset Syd Atlanteren i vinter. Familien har seilt 40 000 nautiske mil siden de forlot Norge for tre år siden.
Fra loggboka
Vi er også spente. Dette er første gang vi benytter manøveren i friskt vær og av nødvendighet. Her følger utdrag fra loggboka for hvordan vi har forberedt oss:
· Hver dag i den siste uken har Jon Petter og jeg (Ingrid) hatt morgenmøte med vær i fokus. Værdiskusjonene og planleggingen av seilestrategi har ofte tatt både en og to timer sammenhengende. Karen Marie er makalaust tålmodig. Hun er så vant med disse morgenmøtene, og vet at de kan ta tid og at de er viktige. Femåringen benytter seg av dispensen til å «tre av» og leke for seg selv, men lytter med et halvt øre. Iblant smetter hun inn et spørsmål eller innspill.
· Torsdag 28/5: Valget om å ri av det varslede været ute på havet framfor å søke le i havn er tatt. Etter dette er det ingen vei tilbake, fordi ingen havn kan nås i tide før nordavinden er meldt, når vi nå fortsetter nordover. Å møte på nordavind i kuling styrke mens vi krysser Gulfstrømmen er IKKE et alternativ.
· Fredag 29/5: Vi terper på seileteknikken med å ligge bi. Særlig Ingrid har kjent på behovet for det. Vi prøver ut ulike rev i seilet, justerer og vurderer. Karen Marie er fartsmåler og leser av fra kartplotteren med klar røst: 1,2 knop! 0,8 knop! 0,4 knop! Teknikken kjennes ut til å sitte. Ingrid senker skuldrene et par hakk.
· Lørdag 30/5: Klargjøringsdag og oppe-på-dekk-dag. Jon Petter fyller dieseltanken til randen, besiktiger riggen, skifter en splint til bommen, gjør småjusteringer her og der. Ingrid kvitterer ut at innholdet i grabbagen er ok. Vi alle er oppe på dekk det meste av dagen. Her må vi benytte denne ekstra tumleplassen vi har mens himmelen fremdeles er blå og bølgene små! Et mylder av delfiner holder følge med oss framfor baugen. Vi har picnic, leser, leker, hopper og spretter. Karen Marie er håndtlanger for både Mamma og Pappa der det trengs.
· Natt til søndag 30/5-31/5: Været er i endring. Flere squalls (lokale lavtrykk) feier forbi, med regnskyll av en annen verden og lyn som spjærer luften med kraftige tordenskrall.
· Søndag 31/5 formiddag: Blå himmel på formiddagen! Det er så rolig at radarskjermen viser helt svart skjerm, og Jon Petter må ta en ekstra sjekk for å forsikre seg om at den faktisk virker. Så går vi veggen i møte: Bak oss er himmelen blå. Foran venter et tjukt grått skydekke. Og radaren er det visst ikke noe i veien med: Halve skjermen lyser gult, som indikasjon på at noe digert venter der foran oss på åpent hav. Så havner vi plutselig i nok en regn- og vindkule. Karen Marie er i fyr og flamme; og synes det er stor stas med regnet som fosser ned så hun kan drikke av det. Det er tydelig at vår minste matros har ventet på været, hun også.
· Søndag 31/5 ettermiddag: Etter regnbygen så klarnet himmelen overraskende opp til blått klarvær! Nordavinden blåser i frisk bris til liten kuling styrke, men det er fint vær å krysse i. Vi greier å seile oss helt opp til det anbefalte veipunktet som værguruen vår, Chris Parker, har gitt oss. Her legger vi oss bi. Ankerlanternen slås på midthavs, i det mørket senker seg.
· Natt til mandag 1/6: Vilja ligger bi. Det blåser stiv kuling rundt oss og bølger på et par-tre meter ruller forbi, men hun ligger forunderlig rolig og gjør nattevakten til en ubekymret økt. Noen få ganger svinger hun seg opp i vinden såpass at seilene blafrer, men så sørger denne genialt enkle, men effektive kombinasjonen av seil- og rorføring til at hun retter seg opp på egen hånd og blir liggende i ro. Det gir rom for - ja, nettopp - en skrivestund for loggbokoppsummering til Seilmagasinet. 😊
Knapt værvindu
Nå er det bare å vente til været roer seg og vi kan ta fatt på neste etappe tvers over Gulfstrømmen om vel et døgn. Værvinduet er knapt, men det skal holde. Det er meldt en ny og enda kraftigere vindkule på tirsdag, i sterk kulings styrke, men denne gangen skal den blåse fra sør. Det vil gi fine seileforhold nært kysten. Om vi bare kommer oss rundt cruxet Cape Hatteras før det blåser opp. Hvis ikke, så må vi søke havn sør for den og vente til neste værluke.
Vi har trua på at dette skal gå; 1750 nautiske mil fra Jomfruøyene til Hudson River, New Jersey med kun ett innlagt stopp ute på åpent hav. ETA: Fredag 5. juni.
