På blind ferd ved Dødens Kyst

COSTA DE LA MUERTE. Denne delen av Nord-Spanias kyst er like vakker som utfordrende: den heter Dødens kyst. Lavtrykket som ofte danner seg utenfor kysten på grunn av fjellene, pleier å sette seilerne på prøve med vinder på kuling- eller stormnivå. Før oss opplevde SERENITY 17 sekundmeter her nede på sin Biscaya-overfart. Og MAGGIE 22 sekundmeter. Derfor var vi ganske respektfulle da vi forlot Hercules` by og så nøye på værmeldingen. Passageweather.com ga trygghet: 10 knops vind maks langs kysten. Men det er en kjent sak at Grib-filer og passageweather ikke tar særlig hensyn til fjellformasjoner. De kan stemme ute på havet, men ved kysten kan du gjerne fordoble antall knop for å ha en riktig idé av hvordan vinden vil bli.

ET DÅRLIG RYKTE. Dagen etterpå var det meldt like lite vind. Vi skulle passere Cabo Finisterre, som i århundrede har vært seilernes mareritt. For pilgrimene på vei til Santiago de Compostela har Finisterre utgjort en ytterligere fristelse. Mange forlenger sin "cammino" (ferd) til dette kappet på grunn av dens spesielle beliggenhet ved "jordens ende", som navnet på latinsk sier (Finis Terrae).

Utenfor Finisterre har flere skip havarert gjennom historien, blant annet det engelske dampkrigsskip HMS CAPTAIN i 1870. 500 mennesker omkom i forliset.

Den nordspanske kysten er også kjent for sin tåke. Pilotboken vår (Atlantic Spain and Portugal) fortalte at du kan være sikker på å ha dårlig sikt i én ut av ti dager. Stemmen til "Guardia de Finisterre" på VHF-en hadde også advart alle fartøy dagen før: fare for "bruma", sa de. Altså tåke, som heter på spansk akkurat det samme som på italiensk, heldig meg!

Vel, er det tåke, får vi lite vind, tenkte vi.

BLIND FERD. Etter hvert fant vi ut at også sjøen, ikke bare fjellene, var dekket av "bruma", og ikke et så tynt lag heller, men nok til å la sola lyse opp litt og gjøre jobben til skipperen ekstra utfrordrende. En blendende hvit tåke og - enkelte steder - nesten null sikt. Båten ble skikkelig våt, som om det regnet.

Ellers gjorde AIS-et og radaren en god jobb, det var ikke mye trafikk heller, for kystvakta hadde advart seilerne dagen før.

Cabo Finisterre fikk vi aldri sett, men vi hørte drønnene: Havet har faktisk en stemme når den velter i hulene. Og tåka leder lyder godt!

LYS IGJEN! Plutselig ved innseilingen til Ria de Muros ble lysbryteren slått på igjen. Fra natt til dag! Brumaen forsvant i løpet av få sekunder. Og synet av de flotte fjellene rundt denne elvemunningen (på spasnk "ria"), i praksis en fjord, imponerte oss alle sammen. Et lite paradis av blå himmel og frodige fjell. Et landskap som minner om enkelte norske fjorder.

- Disse fjellene er veldig fjellete, sa Martin (13) smilende.

Akkurat like spisse som barna tegner dem: trekantet!

Og masse flotte hvite sandstrender i de ulike "ensenadas" (buktene). Vannets temperatur i havna var ikke så gærnt heller...