Det første døgnet til havs

FANTASTISK START. Værgudene var nådige i går og blåste ARC-flåten i 10–17 knop fra nord-nordøst sydover langs kysten av Gran Canaria. Mange deltagerbåter heiste gennaker eller parasailor, andre seilte bare med storseil og genua i påvente av sterkere vinder i akselerasjonssonen.

Det ble en entusiastisk fargefest på sjøen, blant annet takket være sola som begynte å stråle mellom skyene etter nattens og formiddagens regnbyger, som stoppet mens vi forlot havnen.

VEMODIG. Avreisen fra brygge L i Las Palmas var ordentlig følelsesladet. Norske seilere omfavnet hverandre med smil på munnen og våte øyne. Vi ses på den andre siden, sa alle til hverandre.

Det var for øvrig en stor glede å få besøk av de engelske langturvennene fra AMAKOURA, som vi har møtt på vei ned til Kanariøyene flere ganger. De seiler utenom ARC og kom for å ta farvel, ønske lykke til og glede seg sammen med oss til et gjensyn i Karibia.

Lykkeønskingene på bloggen og på Facebook varmet også hjertet. Det er mange langturseilere eller folk som drømmer om å dra på tur, som følger med, også i utlandet: seilervenner fra Sverige og Italia.

KJEDELIG FØRSTE NATT. God fart i båten, stjernehimmel og et måneskinn som lyste opp hele himmelen som om det var dag, velsignet de første nattetimene. På disse breddegadene begynner nattevaktene ca. kl 1900 – da er det mørkt.

Den andre vakten begynner kl. 2300. Det var da min tur til å styre. Vinden løyet helt ned til 4 knop og varierte veldig i retning og styrke, mens bølgene forstyrret seilene og gjorde det hele nokså ubehagelig. Vi er stolte over å ikke ha slått på jerngenuaen og bare trimmet seilene best mulig for å få fart. Det går opp for meg hvor heldig jeg var da jeg seilte ARC sist på QUEEN OF HEARTS (2006), da vinden aldri ble borte!

FARVEL GENNAKER. Vår lille turkise gennaker røk tvers av under helt vanlig seiling i 10–12 knop mens gutta styrte tidlig i morges. Den er sikkert ikke sterk nok til å takle den tunge skuta, antar vi. Dermed må vi ty til spridd genua (i sprectra seilduk) med bom; vinden er nokså svak fra 60 grader cirka nå, vi seiler nokså rolig, men klarer å holde kurs mot veipunktet 23 N-20 V som planlagt.

Et annet spenningsmoment er roret, som føles spesielt tungt og tregt. Båten er jo fullastet med mat, drikke og fem personer. Den har aldri vært så tung, så vi håper at det ikke er annet enn det. Skipperen har flere ganger sjekket rorlageret og så ingenting unormalt.

SOL OG GODT HUMØR. Atlanterhavet er knallblått, det gynger harmonisk i båten, sola skinner høyt på himmelen og mannskapet har det godt, til tross for litt lite nattesøvn, hvilket er helt normalt. Det tar en stund å komme seg inn i rytmen.

En liten hilsen sendes fra 26 19 N – 15 53 V. En spesiell en til «hjerterdamene» som delte dette uforglemmelige eventyret med meg forrige gang.