Søk i arkivet

Cape to Rio 2011Når storm ikke blir meldt

Knock down, vann i båten og blåmerker var ikke blant utsiktene da Cecilie Hammersland sa ja til Heineken Cape to Rio Yacht Race 2011...

- Heineken Cape to Rio Yacht Race 2011 startet 15 januar, og norske Nora Simrad vant sin klasse, forteller Cecilie Hammersland.

- Jeg seilte på sør-afrikanske LEYNA, Elan 434, som etter vel 3700 nm utseilt distanse og 23 dager kom på 3. plass i samme klasse. Vi var fem ombord (Skipper og reder Solly Heyns, Gerrie Boshoff, navigatør, Ray Vivian, Byron og Cecilie), rapporterer Hammersland, som nettopp har kommet hjem til Norge etter flere måneder under seil.

 

Mannskapet på LEYNA etter målgangen i Rio.

 

Cecilie er kjent som en av de to kusinene på LAS PRIMAS, som seilte på langtur i 2008-2009. Cecilie dro av gårde igjen omtrent ett år etter at den første turen ble avsluttet. Hun tok flyet til Australia og derfra seilte hun til Sør-Afrika på ulike langturbåter, bl.a. på SY OPPORTUNE, fra Alta.

 

Gøy å se sukkertoppen (i bakgrunnen) for første gang!

 

Her kan du lese Cecilie Hammerslands spennende rapport fra både regattaen og returen til Cape Town, som ble mer spennende enn hun ventet...

CAPE TO RIO. - Vi hadde en morsom og sosial overfart med musikk, snacks og happy hour hvis været tillot det, sol og sommer og mye bra vind. Vi valgte å ta en sjanse på å gå lengre sør enn de andre da høytrykket, som vi etter planen onsket å gå nord om, var lengre nord enn vanlig, og vi klarte oss bra. Vi fikk mye fint vaer og lite odeleggelser ombord. Vi revnet genakeren og knakk sjakkelen til genoaen, så vi hadde litt strev med å få seilet opp av sjøen.

For meg var det forste gang jeg var i Rio, så det var spennende å seile inn mot Copacobana og Ipanema Beach samt se Jesusfiguren som sees på lang avstand på toppen av fjellet. Vi var ikke mer enn 17  båter som deltok i Cape to Rio i år, muligens på grunn av okonomien (finanskrisen), men vi hadde en bra gjeng med masse sosialt og moro i Rio.

Det var båter fra Sør-Afrika, Norge, Tyskland, India og Australia. De aller fleste båtene skulle hjem igjen, og mens resten av mannskapet fløy hjem, seilte jeg og en annen skipper, Kevin Gray, LEYNA tilbake til Cape Town.

 

Cecilie Hammersland og skipper Kevin Gray på LEYNA på vei tilbake til Cape Town.

 

VÆRMELDINGEN STEMTE IKKE. - Været tilbake skulle vise seg å bli noe annet enn hva vi hadde på vei vestover. Høytrykket hadde nå bestemt seg for å være så langt syd at det ikke var mulig å gå sør om det. Med masse drivstoff regnet vi med at det skulle gå fint i de vindstille områdene.

Etter en ukes seilas falt barometeret rett til bunns, og før vi visste ordet av det, var vi midt i et lavtrykk som ikke var meldt.

MARERITTET. - Mens jeg ligger og sover i salongen, våkner jeg plutselig i bilgen med dørkplatene, bager og alt annet som var stuet på motsatt side oppå meg. Jeg kjenner vann og ett oyeblikk er jeg redd vi er gått rundt og at vannet kommer inn fra luka. Heldigvis er ikke dette tilfelle, men når jeg ser meg rundt, forstår jeg at vi har hatt en knockdown. Det er fullstendig kaos inne i båten. Med ett tenker jeg på Kevin, som er på vakt. Jeg spurter til luka og finner ham heldigvis i cockpiten, klissvåt og med oppblåst vest. Han hadde blitt kastet så langt sikkerhetslina tillot det, og var under vann før han ble kastet tilbake i cockpiten igjen. Jeg er glad vi tenkert sikkerhet og alltid stropper oss fast når vi er på vakt, saerlig når det er mørkt og vi bare er to ombord. Det hadde ikke vært lett å finne noen i sjøen i det vaeret.

BLÅVEIS OG NOEN MINDRE SKADER. - Vi kom fra det med kun forslåtte kropper og blåmerker samt noen ribben som forstatt kjennes. Båten fikk ingen store skader: revnet sprayhood, bøyde stenger på targabøylen, vann inn i begge akterkabinene via cockpit og lockerne... Motoren fikk en jevn og irriterende alarm hver gang vi brukte den, og vi hadde en stor ryddejobb.

STORMEN TRAFF FLERE. - Etter dette fortsatte været å bli verre og verre, og bølger på 8-10 meter og 50 kn vind gjorde det ukomfortabelt om bord i flere dager. Det var fuktig og vått, vann fant nye veier å komme inn, ingen rene tørre klær. Da vi hadde omtrent 750 nm til Cape Town, så vi vår første seilbåt, som viste seg å være YACHTPORT SA, som også var på vei hjem fra Cape to Rio. De hadde brukket bommen i uværet, og to av mannskapet hadde skadet skulderen i hendelsen, ikke kritisk. De brukte 4’eren som storseil og var ved godt mot, men dieselen var nesten slutt.

SOLIDARITET. - Vi seilte longside med dem og overleverte litt diesel. Som takk for hjelpen fikk vi etterlengtet kaffe samt en stor pose med masse snacks og avtale om å motes for en øl på Royal Cape Yacht Club. Vinneren av racing klassen CITY OF CAPE TOWN var kun 60 nm fra oss da det sto på som verst og de mistet masten i uværet, men heldigvis ingen skader på mannskapet. NEMESIS mistet roret og et skip mistet 36 containere i samme stormen. IZIVUNGUVUNGU  har også hatt litt problemer; vi fikk vite at de har mistet mast og ror og ble før helgen plukket opp av et skip.

GODE MINNER. - Cape to Rio 2011 har vaert en morsom og sosial event (til tross for en litt toff retur til Cape Town) og flere av oss har allerede begynt så smått å legge planer for neste Cape to Rio i januar 2014, avslutter Cecilie Hammersland.

 Kommentarer

Nyhetsbrev

Få oppdaterte nyheter om seiling helt gratis på mail to ganger i uka.

KOMMENTARER

Har du en mening om denne saken – del den med oss! Vi ber om saklighet, respekt for andres meninger og at man holder seg til emnet. Les våre retningslinjer her.  Vi modererer diskusjonen om nødvendig. Vennlig hilsen redaktør Axel Nissen-Lie.

Gå til toppen