Ved mikrofonen

Forskjellen på SATS og en seilforening

Forskjellen på SATS og en seilforening

En seilforening kan ikke bli et treningssenter, men den må baseres på dugnad og identitet.

Publisert Sist oppdatert

Undersøkelser i Norge viser at over 70 prosent av den voksne befolkning og 50 prosent av barn og unge er for lite fysisk aktive – med de samfunnsmessige konsekvenser det vil medføre på sikt. Knapphet på tid og sunnhetsbølgen vi er inne i, fører mange opp av stolen og inn i treningsstudioer – som igjen bidrar til bedre folkehelse.  Det synes jeg er bra og jeg håper virkelig at det fortsetter.

En av utfordringene med treningsstudioene er at de ikke har et tilbud til alle, men kun et tilbud til voksne og litt eldre ungdommer. Den andre utfordringen er at det for mange er av kortsiktig interesse. Statistikken viser blant annet at det er veldig folksomt etter julefeiringen og avtar ganske fort ut over i februar. Dette gir mange «støttemedlemmer» og økonomisk grunnlag for drift. 


KONTINUITET. Et idrettslag og en seilforening er annerledes. Her melder man seg inn for ett år av gangen og kan benytte et bredere utvalg av tilbud tilpasset barn, unge og eldre (voksne), dette skaper grunnlag for kontinuitet.

Treningsstudioer er stort sett kommersielle virksomheter som generelt har som formål å skape resultater for eierne og deretter arbeidsplasser. Lag og foreninger underlagt Norges Idrettsforbund (NIF) har NIFs Formålsparagraf, «NIF skal arbeide for at alle mennesker gis mulighet til å utøve idrett ut fra sine ønsker og behov», som et av styringsverktøyene.

Moderne idrettslag følger med i tiden, kjenner på tidsklemmen og jobber hardt for å kunne tilby et tilpasset tilbud. Dette medfører mer profesjonalisering av drift, service, koordinering og kommunikasjon. At kunnskap om trening, restitusjon, samhandling også er blitt bedre, bidrar også til profesjonalisering og sannsynligvis bedre sportslige resultater med mindre skader. 



BASERT PÅ DUGNAD. Dugnadsånden er generelt synkende i samfunnet. Flere med fremmedkulturell bakgrunn er mindre kjent med dugnadsbegrepet, og andre prioriterer bort dette. Spørsmålet blir da: Hvor er vi på vei?

Blir idrettslaget bare en «SATS» som også omfatter barn? Et sted man melder seg inn, får levert tjenester og melder seg ut så snart man ikke har behov for en periode. En slik løsning er jo også i tråd med NIFs formålsparagraf.


Norske idrettslag er stort sett møysommelig bygd opp over veldig lang tid. Idrettslaget består av mennesker som er utøvere, trenere, støtteapparat og så videre. I tillegg består det av bygg og anlegg. De færreste idrettslag i Norge vil kunne fortsette å tilby et godt og attraktivt tilbud fremover om man ikke evner å gjøre dugnad. Man vil i alle fall få en stor nedgang i de smalere og mindre idrettene.

KAN IKKE BLI SATS. Skal idrettslag kunne utvikle seg og bestå, tror jeg man må evne å skape noe annet enn «SATS». Slik det nå er, betaler medlemmene en moderat medlems-/treningsavgift, og for å opprettholde bredden bør denne være så lav at hvermannsen har råd. Dersom en slik avgift i tillegg skal dekke innkjøp av tjenester dugnaden tidligere håndterte, vil det i fremtiden bli vanskelig å få endene til å møtes.

ALDEREN STIGER. I Oslo Seilforening (OS) evner vi fremdeles å gjennomføre en årlig dugnadshelg, og det er mange ildsjeler som gjennom hele sommersesongen tar i et tak med rydding, ordning og så videre – i tillegg til alt frivillig arbeid som legges ned i forbindelse med sportslige og sosiale hendelser. Dugnadsgjengen består stort sett av den samme gjengen hvert år, gjennomsnittsalderen øker for hvert år. På sikt vil dette ikke kunne vedvare.

Min bekymring som leder i Oslo Seilforening er at vi er i ferd med å få en «adel» som surfer på andres dugnadsinnsats, shopper Oslo Seilforenings tjenester, som på SATS, og ikke bidrar tilstrekkelig med kontinuiteten. 


LIVSLANG IDENTITET. Foreningen jobber med prosjektet «OS mot 2025», som skal bidra til en fornying av infrastrukturen – i alle fall deler av den. Det vil kunne bidra til å skape et godt tilbud å sikt, men det vil sannsynligvis ikke være nok. Vi vil være avhengig av dugnad for vedlikehold, småreparasjoner, klargjøring og så videre.

Jeg tenker at vi bør utvide prosjektet «OS mot 2025» slik at det også omfatter en langsiktig utvikling av foreningen. Vi er avhengige av engasjement, ansvarliggjøring og kulturbygging for å bevare sjelen og sikre langsiktigheten. En av de beste måtene å oppnå dette på, er å iverksette tiltak som sikrer at dugnadgjengens gjennomsnittsalder synker og at engasjementet blir bredere.

Dette er et ansvar alle medlemmer bør kjenne på, og som styret kontinuerlig må jobbe for å legge til rette for at skal skje. Om vi på sikt klarer å få etablert et «OS-DNA» i kroppen til alle medlemmene, er jeg mer rolig for at vi ikke skal bli et «SATS», men en livslang del av identiteten for medlemmer i alle aldre.