VERSTING: Vi utøver et seilbåtliv der vi forsøker å tenke selv, men loven karakteriserer oss som verstinger når vi gjør det.

Verstinger

Jeg er en mann på 50 år og kriminell på sjøen. Jeg er en av verstingene og jeg har min bedre halvdel med på det.

Publisert Sist oppdatert

Det er kommet til et punkt, hvor undertegnede må ta bladet fra munnen – igjen, godt inspirert av SEILmagasinets lederartikkel om «Tapt frihet», samt sommerseilasens erfaringer.

Jeg tilhører selv verstingene på sjøen, rett og slett fordi jeg er mann over 50 i båt, og vi dør jo «som fluer» av drukning, fordi vi bedriver den livsfarlige sporten turseiling, med nærmest totalt fravær av regler og paragrafer (tror noen). Jeg elsker turseiling og livet i båt, og heldigvis gjør min bedre halvdel det samme. Vi fører et utrolig godt sjøliv, og nyter frihet under ansvar, alene i tosomhet eller med besøk av barn/venner på tur.

Et mørkt spøkelse

Men det henger et stort, mørkt spøkelse der fremme…, vi risikerer å gå inn i en fremtid som kriminelle. Vi kan nemlig på en god dag finne på å gli av gårde med spridd gennaker under stekende sol, iført minimalt med klær – ikke en redningsvest engang – og til overmål nyte en iskald øl.

Og jeg gjentar: Mens vi seiler gjør vi dette. Vi har riktignok redningsvester inne rekkevidde, og det holder lenge med den ene lille pilsen underveis, men du verden så godt den smaker. Og disse fremtidens ulovligheter foregår i vanlig spaserfart, med 5 cm. Bølgehøyde.

Vi seiler mye, og med mye vind og sjø sikrer vi oss naturligvis, og unngår de forannevnte synder. Men vi tar faktisk ansvar og styrer dette selv…, det er blant annet det som gir frihet. Og så er det alle de som hyler om hvor ille dette er; politikere og andre.

– Har de erfaring og kunnskap fra båtlivets mange fasetter?

Neppe…..og jeg vil tro det går mye på jantelov og uvitenhet.

Frihet til å tenke

Som seiler med godt over 40 års erfaring er jeg altså en versting. Ikke har jeg båtførerprøven heller, bare kona, men jeg gikk på seilskole i Bundefjorden Seilforening fra fylte 10 år og lærte tålelig mye praktisk seiling og båthåndtering under regattaseiling fra 10 til 17 – 18 års alder. Så tok turseilingen meg med storm (og stille), og siden har det vært sånn. Det er klart at man begår feil – det gjør alle, men en viss trygghet borger vel denne erfaringen for.

Og så kommer det paradoksale; Friheten til å tenke tas bort, og lover og regler tres ned over hodene på oss alle…, fordi enhver ukyndig har fri tilgang til å rasere miljøet på sjøen, uten nevneverdig problemer – før ulykkene inntreffer. Hvor er fartsreglene (de som eksisterer er ikke gode nok), hvor er kompetansekravet (praktisk kompetanse)?

Og uansett hvor «fornøyd» politibåten er med oss båtfolk, har jeg aldri sett så mange kriminelle i et miljø som i sommer. Folk tøffer av gårde i snekker og andre idyller i sola og nyter en stille sommerdag – uten vest (som de sikkert stuper inn i når politibåten nærmer seg) og er lovbrytere, samtidig som en pappa med to smågutter bakpå (alle med vest) flesker av gårde på vannscooter i et trangt sund hvor folk bader, i 60 knop +.

KJEMPEGØY, tøffe pappa! Og det er sikkert 50 meter til land, eller hva det nå skal være…. Ikke lett med sånt på øyemål i den farta, så det er sikkert innafor. Forstå det den som kan!

Førstegangsskippere på fire hjul

Bare fra årets sommerseilas Oslo–Farsund tur/retur oppleves så mange båtmanøvre og så mye båtbruk som bærer preg av skippere med lang erfaring fra bil, som tror de kan håndtere seil- og motorbåter på 40–50 fot som førstegangs-skippere basert på erfaring med fire hjul godt plantet på en vei. Og det må jo gå galt, i alle fall med de som koser seg i idyllen innaskjærs, og havner i hekkbølgene til en halvplanende 40-foter med skipper som aldri har snudd seg og sett hva han/hun steller i stand av ubehag, veltede kaffekopper etc.

Hvorfor er ikke disse båtene utstyrt med speil – som på en bil?

Og så kommer vi til sakens kjerne. Hvorfor denne evinnelige sammenligningen mellom båt og bil?

Det er ikke ofte jeg ville låst ratt og hastighet på en bil underveis, gått baki og hentet en god bok, for så å returnere til førerplassen og gi meg i kast med lesing… – mens jeg seiler. Dette er derimot fullt mulig i båt (av det langsomtgående slaget), uten noen som helst risiko, hvis man bare ser seg om først og er i åpent farvann. Vi snakker altså om to forskjellige verdener.

Og tro ikke at undertegnede er imot fart på sjøen, jeg er faktisk svært fascinert av rå og raske båter, bare de har en skipper om bord som vet hva han/hun driver med. Det er sikkert flest av sistnevnte, det er bare det at de som ikke tar ansvar, gjør så mye ut av seg at de lett dominerer bildet.

Ha tiltro til menneskets ansvarsfølelse

Stort sett fungerer jo båtlivet bra i Norge, og som min co-skipper bemerker, er det jo svært mange hyggelige folk på sjøen. Folk som alltid hjelper til, og tar en tamp på brygga når man ankommer en havn. Dette er faktisk en positiv trend. La oss derfor ta vare på dette gode båtlivets frihet, og ha litt tiltro til enkeltmenneskets ansvarsfølelse. Det er nok av regler her i verden likevel.

Så vidt jeg har skjønt har politiet hjemmel til å slå ned på verstingene likevel, og hva med en praktisk båtførerprøve for nybakte skippere?

Jo flere regler vi får, desto mindre ansvar kreves det at vi tar. Og det er etter min mening en svært uheldig utvikling, både til sjøs og på land. Må vi ha mer regler på sjøen, bør det uansett knyttes opp mot fart og vær- og sjø-forhold, ikke om båten er over eller under 8 meter.

God seilas – det er masse sesong igjen ennå !

*

PS 1: Neste gang vil jeg skrive om miljø.

FRIHET: Sjøen er fortsatt et sted man ennå kan finne fred og frihet.

PS2: Når blir det påbud med sykkelhjelm for seilere? (Bommen i hodet….)