Søk i arkivet

Foto:
STILLE: Når det er for fint på sjøen for å starte motoren.
STILLE: Når det er for fint på sjøen for å starte motoren. Foto:
VASK: Sigurd vasker håret
VASK: Sigurd vasker håret Foto:
Foto:

EKSPEDISJON BARENTSVindstille solgangsbris

Når det er så fint at tiden skulle stått stille, og det ikke fantes tidspress.

RUTE; «Pelagica»s rute
til Bjørnøya i sommer.

RUTE; «Pelagica»s rute til Bjørnøya i sommer.

– Mye vind er morsomst, skryter jeg hovmodig når temaet seiling dukker opp. Selv om jeg kanskje ikke er like stor i kjeften når det faktisk blåser opp, er det min standhaftige påstand når jeg sitter trygt i en sofa. Men på denne reisen har jeg innsett at det er noe magisk over stillevær også. I alle fall her oppe i nord.

Det er alltid noe vind

I denne spalten har jeg tidligere skrevet om min frustrasjon over lite vind. Jeg tror en velkjent tanke blant turseilere er «Hvorfor-er-det-vind-over-alt-men-ikke-hvor-vi-er-tanken». Når man går nordover, er det oftest nordavind, og når man går sørover er det ofte sønnavind. Eller ingen vind som i vårt tilfelle. Min påstand er at vindstille er et psykologisk fenomen i seilerens hode framfor en fysisk virkelighet. Hvis du bare leter lenge nok, finner du et svakt drag i lufta.

En kveld jeg ikke får sove utenfor Tromskysten, tar jeg en tur opp på dekk. Klokka er nærmere tolv på natta, men sola står fortsatt oppe. Sigurd og August sitter i cockpiten der de diskuterer bilderedigering og et blogginnlegg til nettsida. Spinnakeren er oppe, alle andre seil er nede. Den klarer så vidt å holde formen. Noen har hengt ut ei line til å dorge med. Vi har ingen baugbølge, og jeg gidder ikke sjekke farta på loggen, men jeg registrerer at det går framover, for havhestene må av og til svømme litt for å holde følge.

I sånne situasjoner tenker du at det ikke er så ille med vindstille. Gjennom størsteparten av turen har vi hatt et tidspress for å komme fram i tide. Hver gang vi har nådd et delmål har det vært å heve ankeret så kjapt som mulig. Selv om vi ikke har all verdens tid nå heller, er det ingen som nevner muligheten for å starte opp vesle Yanmar, motoren vår. Det er rett og slett for fint her.

SUN ODYSSEY 34.2:
«Pelagica» ved Trollfjorden.

SUN ODYSSEY 34.2: «Pelagica» ved Trollfjorden.

August Gautun - Natur og Ungdom

Sjelefred

Hvitbalansen på kameraet prøver febrilsk å kompensere for rødfargene i horisonten, men får det ikke til. Blant alle «svisj» og «svosj» eller stille plask fra de eller så stille sjøfuglene rundt oss kan vi høre motorduren fra et lasteskip nesten ti mil unna, så vidt synlig på AIS-en. Det er liksom en helt egen form for ro og fred som du ikke finner med mindre du stikker langt vekk fra folk. Uttrykket «vindstille» har fått en ny betydning. Heretter betyr det bitte-bittelitt vind, og ellers stille. Kanskje akkompagnert med lyden fra en glidende havhest og en midnattsol som tagger hele horisonten rød. Det kan liksom ikke bli nok klisjé for meg.

I noen dager snirkler vi oss sørover på denne måten. Midnattssol blir avløst av middagssol før vår nærmeste stjerne til slutt bukker under horisonten ved Vesterålen. Selv om vi tar oss bedre tid enn tidligere, haster vi fortsatt forbi den ene perlen etter den andre. Som vanlig på tur tenker jeg rundt hundre tusen ganger at «hit må jeg dra tilbake når jeg får tid». Til slutt er vi kommet til Engen i Holandsfjorden hvor vi skal bruke noen dager rundt Engabreen og Svartisen. Målet er å illustrere hvor mye isbreene våre faktisk forsvinner som konsekvens av klimaendringene. I løpet av de siste 90 årene har Engabreen trukket seg 2,2 kilometer tilbake. Selv om vi er forberedt på hvilke dimensjoner det er snakk om, blir vi overrasket alle sammen over hvilke enorme skalaer det faktisk er snakk om.

IS. Engabreen i Nordland har krympet
de siste årene.

IS. Engabreen i Nordland har krympet de siste årene.

Audun Karlstad- Natur og Ungdom

Langtur betyr lang tur

Vi har nå vært over 30 dager på tur sammen. Med unntak av noen få anledninger har hver enkelt altså alltid vært under 10,29 meter fra fire andre mennesker. Selv om det har gått overraskende bra har det har vært mye jobb, og vi er slitne alle sammen. Vi bestemmer oss for å ta en hviledag, den aller første på hele ekspedisjonen som nå har vart over en måned.

Etter Svartisen smyger vi det siste stykket ned til Nesna, siste havn på denne reisen. I oktober skal vi hente båten og flytte den lenger sør. I det vi har fortøyd båten i riktig bås innser vi at vi har fått til hele ruta. Uten å forlise og uten å miste noen over bord. Skepsisen vi tidligere har møtt blant venner, foreldre, folk på kaia og andre er nå blitt til beundring og imponerte ansikt. Ved Engen fikk vi til og med skryt for innseilingen, noe som gjorde meg mer opprømt enn det strengt tatt burde.

Vi fikk det til, vi seilte hele ruta. Men fyttikatta så mye jobb det har vært. Både før og underveis. Nå skal jeg hjem og sove i en uke før etterarbeidet og studiene begynner.

BJØRNØYA:
«Pelagic» til anker utenfor Bjørnøya,
ekspedisjonens mål.

BJØRNØYA: «Pelagic» til anker utenfor Bjørnøya, ekspedisjonens mål.

 Kommentarer

MANNSKAP: Mannskapet ombord på Pelagica. Fra venstre: Audun Karlstad, August Gautun, Susanne Kingren Storaker, Sigurd Gautun og Thor Due.

MANNSKAP: Mannskapet ombord på Pelagica. Fra venstre: Audun Karlstad, August Gautun, Susanne Kingren Storaker, Sigurd Gautun og Thor Due.

«Pelagica» til Barentshavet og Bjørnøya 

Natur og Ungdom seiler denne sommeren med seilbåten «Pelagica», en Jeanneau Sun Odyssey 34. Turen går til Barentshavet og Bjørnøya for å dokumentere naturen, klimaet og hva som truer det. Seilerne skriver underveis om reisen for SEILmagasinet. Mannskapet består av Sigurd Gautun, August Gautun, Susanne Kingren Storaker, Thor Due og Audun Karlstad.

Du kan følge ekspedisjonen her

Nyhetsbrev

KOMMENTARER

Har du en mening om denne saken – del den med oss! Vi ber om saklighet, respekt for andres meninger og at man holder seg til emnet. Les våre retningslinjer her.  Vi modererer diskusjonen om nødvendig. Vennlig hilsen redaktør Morten Jensen.

Gå til toppen