Løfterik luft med duft av farlig avfall

I dag trillet jeg min lille fremtidige seiler. (Det er sånn det er og sånn det blir. Når det gjelder hvor mine barn skal høste sin fremtids glede er ikke det nødvendigvis et valg de har, men et valg vi tar. På deres vegne. Med all mulig «barnas beste» i seg.) Vi trillet som vi pleier gjennom håpets sovesal. Vinterens opplagsrekker.

Tålmodige sovende, på sirlig rekke lader båtene opp. I rolig vinterdvale. Tett i tett som for å holde varmen. Som kongepingviner i antarktisk isstorm. De står støtt og stille. Det skiftende været preller av som vanndråper mot nyinnkjøpt seilerjakke. De står der og gjør ingenting i påvente av allting, sommer, sol og havkantsflørting. Velholdte og avholdte sommerhjem og regattamaskiner lader opp under skittengrå snø og frossen presenning. Som tildekkede herskapsmøbler i et fraflyttet nedstøvet slott. Pausetid i havna.