Profil: Arve Ingeir Leren

ARVE INGEIR LEREN: Til rors under seilas på Trøndelag-kysten.
SKIPPER: Skipper Arve staker ut kursen og dirigerer mannskapet med stødig hånd.

– Onsdagsseilasene har gjort meg tryggere

Skipper om bord i «Oniro», Arve Ingeir Leren, deler noen av sine erfaringer og tanker om seilmiljøet på Stjørdal.

Publisert Sist oppdatert

Min interesse for seiling startet tidlig på 1990-tallet med en tur over Nordsjøen til Shetland og Orknøyene.

Et par som min samboer kjente hadde seilt denne turen før og insisterte på at vi skulle være med. Vi visste vel ikke helt hva vi bega oss ut på. Men noen ganger handler det mest om å bare bestemme seg.

Når en er i 20-årene ser en ikke så mørkt på det, og en kaster seg uti det.

Denne første turen sammen med Bjørn Lyng og Ingvild Åbakken fra Levanger i deres Rush 97, la nok grunnlaget for både interesse for seiling og respekt for havet. Turen ble etterfulgt av et par turer til Shetland samt en seilas i Hellas.

Etter dette ble det en periode med lite seiling inntil jeg i litt mer voksen alder fikk mulighet til å investere i seilbåt selv. Første seilbåt ble en godt vedlikeholdt Albin Nova kjøpt i Trondheim.

Intensjonen var i utgangspunktet å ta opp igjen turseiling og benytte båten på ferieturer, og de første årene ble det noen fine turer på Trøndelagskysten.

Regattaseiling

I havnen på Stjørdal var det kommet en del seilbåter, og det oppsto et visst press for å delta på onsdagsseilaser. Som outsider måtte jeg jo bare prøve, litt forsiktig, for å bli bedre kjent med båt, mannskap og regler.

Interessen for regattaseiling økte og etter hvert ble det arrangert en del kurs om seilregler. Selv om klubbregattaene var relativt uformelle, ble jeg raskt klar over at det er en fordel – ikke minst sikkerhetsmessig – at alle har en viss oversikt over regler. Spesielt i de siste minuttene før startsignalet går, og alle kjemper om å få god posisjon til startlinjen.

Læringskurven er gjerne bratt, og en blir raskt tryggere både på egne ferdigheter og de andre seilernes ferdigheter i båthåndteing og regelforståelse. Et av hovedpoengene jeg har merket meg med å delta på regattabanen, er at jeg som følge av dette også er blitt en tryggere turseiler og i stand til å gjøre seilasen mer behagelig.

Ny båt

Etter at Novaen hadde fått noen fine turer på kysten, skulle den byttes ut med noe større og mer komfortabelt. Samboeren holdt fast på tur­egenskaper, mens jeg nok var mere på seilegenskaper. Ut fra dette falt valget på en Hanse 371 som ble hentet i Asker.

Hanse’n skulle seiles opp til Trøndelag og vi startet på turen nedover Vestfold mens jeg monterte autopilot underveis. I Risør fikk vi de siste delene og alt utstyret fungerte da vi passerte Lillesand. Det var fint vær og alt lå til rette for en fin førstereis rundt Sørlandet og oppover kysten.

Grunnstøting

Blindleia i nydelig sol var helt perfekt, men før vi gikk det siste sundet bestemte vi oss for å gå ut mot åpent hav. Etter litt diskusjoner om at dette var dumt og at noen vi kjente hadde gått via Gamle Hellesund, tok vi en U-sving og gikk inn igjen. U-sving i trange farvann skulle vi nok ikke tatt, for og det ble et skikkelig hopp over en grunne.

Det var ikke noe vann i båten, men såpass til bråstopp at turen ble avbrutt i Farsund og vi dro med bil hjem til Trøndelag. Dette året lå det an til utdeling av NAFs veibok på klubbens julebord.

Uansett, båten kom etter hvert til Trøndelag, og vi har fått mange fine turer på kysten og ikke minst opplevelser på regattabanen.

Miljøet og sosial faktor

Siden vi kom med Novaen til Stjørdal, har det kommet til veldig mange seilbåter i havnen, og både tur- og regattamiljøet ser ut til å være oppadgående.

Ikke minst er seilerne et trivelig og sosialt folkeslag, som ikke sjelden tar en kopp kaffe om bord i vår Hanse. Det setter vi veldig stor pris på.