På verdensturné med rusten holk

OPPUSSINGSOBJEKT: "Momo" var slett ikke sjøklar, slik vi trodde...Alle foto: Zirk Mir.

De fem kameratene og artistene Kaptein Jacob Emil Klingen Borg, Igor Axel Malthe Thomassen, Daniel Klingen Borg, Manuel Quemizet og Andreas Strand Renberg

startet planlegging av prosjektet i 2008, etter inspirasjon fra dokumentar filmen om Kon-Tiki-ekspedisjonen av Thor Heyerdahl.

Da prosjektet og ekspedisjon «Aliseo» ble presentert 9. april på Cosmopolite i Oslo var det forhåndsbestilt over 230 billetter. Likevel stod det mennesker utenfor i kø som prøvde å komme seg inn. Det var urpremiere på forestillingen «L Albero».

Blant publikum satt gode venner og familie, sirkusentusiaster, ekspedisjonsfarere, kunstnere og andre mennesker som hadde hørt om den ambisiøse ekspedisjonen og ville oppleve forestillingen før avreise.

To år var gått siden artist-kameratene begynte planleggingen av turen. Nå stod de på startsstreken og forteller:

– Vi prøvde noe fomlende å fortelle publikum om våre planer. Vi skulle begi oss ut på en kulturekspedisjon med seilbåt som fremkomstmiddel, reise ut i verden og la vår forestilling bli forandret av opplevelser, møter med mennesker og nye kulturer.

Reisen skulle starte i Hellas. Derifra ville den gå over to verdenshav og et ukjent antall landegrenser.

Blanke som seilere

Da vi stod der og presenterte prosjektet var det ganske opplagt for både oss og publikum at vi ikke helt visste hva vi var i ferd med å begi oss ut på.

To av oss hadde tatt én ukes seilkurs og et teorikurs, vi andre var helt blanke.

Ingen av oss hadde noen særlige kunnskaper om båt. Vi hadde en liten stålbåt fra 1965 som lå å ventet på oss i Hellas. Vi skulle bo fem man på 9,8 meter i halvannet år.

Publikum lyttet til alle våre ideer. Mange tenkte nok at vi var litt gale, men alle var positive og ga oss stor støtte og mot til å begi oss ut på vår oppdagelsesreise.

Vi kunne ikke fått en bedre start på ekspedisjonen. Med den gode opplevelsen av premieren i bagasjen reiste vi så til Hellas.

Båt med elleve hull

Så stod vi der alle fem, foran båten vår i den lille havnebyen Preveza i Hellas.« Momo» het båten, og var en stålskute bygget i 1965.. Hun som skulle bli vårt nye hjem.

Båten var rusten. Skikkelig rusten.

Den hadde elleve hull, en råtten mast, et elektrisk system som ikke fungerte, og utallige andre problemer som vi på dette tidspunkt ikke engang hadde nok kunnskaper til å vite at eksisterte. Denne rustholken måtte vi få sjødyktig, eller så ville prosjektet være ferdig før vi hadde begynt.

Vi valgte stålbåt fordi vi tenkte at en stålbåt måtte være det sikreste og mest solide av alt.

Hele skroget på båten måtte vinkelslipes for rust. Vi lå der dag inn og dag ut, med hørselsvern, gassbind og vernebriller til lyden av den endeløse rotasjonen av stålbørstene som kjempet seg gjennom rust, maling og bunnstoff.

Kroppene våre ble dekket av ruststøv som på den mest finurlige måte klarte å trenge seg gjennom arbeidsklærne inn under t-skjorter og finne veien helt ned i bokseshortser og sokker. Etter en dags arbeide så vi ut som en gjeng hard arbeidene gruvearbeidere.

Bøttevis med rust

Ukene ble til måneder og fortsatt var ikke båten ferdig. Riktignok var båten rustfri på utsiden, men innefra heiste vi ut bøtte etter bøtte med rust. Vår tålmodighet ble satt på en kraftig prøve. Det var ikke dette vi hadde sett for oss, å ligge nedi bunnen av båten og pusse med vinkelsliper til svetten silte nedover ryggen i en luft så tett av støv at sikten ble uklar. Hvor ble det av det åpne havet og den friske sjøluften?

Dagene var tunge. Men vi lærte mye. Vi hadde nå vært med vinkelsliper i hver minste krok inne i båten, vi hadde jobbet med masten, pusset propellen og skrudd på motoren. Det fantes ikke lenger et sted på båten vi ikke hadde sett. Vi følte vi fikk et godt overblikk over båtens styrker og svakheter.

Så var den store dagen kommet! Den 11. juni løftet en kraftig bulldoser «Momo» opp fra stillaset og satt stødig kurs mot brygga utenfor marinaen. Det var en smånervøs og begeistret gjeng som løp rundt båten, tok bilder og sjekket om alt var som det skulle.

«Dette er en av de beste dagene i livet vårt», sa vi da vi satt oss ned på brygga, etter all ståheien med sjøsettinga, og så at hun lå der fløt.

Les hvordan det har gått med Zirk Mir og hvor de befinner seg nå på deres blogg: