Tre norske jenter i souken i Marrakech.
Anne Lise og Ståle på tur med Ahmed og muldyret.
Godt med mat på markedsplassen.
Nedlessede muldyr i berberlandsbyene.
Slakteren på hjørnet.
Sngele snadder i Jemaa el Fna
Bacecamp 3200 moh.
Anne Lise i souken i Marrakesh
På vei mot Toubkal 4167 moh.
Berberlandsby.

ARC-seilere på fjelltur i Marokko

Ståle og Anne Lise Larsen er i skrivende stund fem dager unna sin tredje ARC-start. Her er deres reisebrev fra et av de siste stoppestedene på veien ned; Marokko.

Publisert Sist oppdatert

AFRIKA: Fargerikt møte med Mohammedia. Alle foto: Ståle og Anne Lise Larsen.

Etter to døgn fra Lisboa med både fin seiling, motorhjelp og mye rulling fra bølgene er vi i Afrika! Utenfor havnen i Mohammedia i Marokko blir vi møtt av den usedvanlig hyggelige havnesjefen Ahmed og fortalt at det ikke er plass på grunn av ødeleggelser på brygga under et stormvær få dager tidligere. På toget til Marrakech senere hører jeg to damer snakke om det skrekkelige uværet og at flere døde. Det hadde blåst 35 sekundmeter inne i havnen, gjestebryggen hadde vrengt seg opp 45 grader og peler løsnet. Vi legger oss på anker, og etter litt frem og tilbake og besøk av første myndighet og papirarbeid kan vi llikevel få plass innerst ved brygga.

Fritt for turistfeller

Så kommer tollen om bord – to karer hvor den ene gjør alt, løfter på madrasser, inn i skap – den andre spør om vi liker whisky og gir inntrykk at han gjerne vil ha. Vi later bare som vi ikke forstår - ikke vet vi om han vil ha en hel flaske eller bare en drink eller om det er ugreit å servere alkohol, så han må gå like tørst og litt sur. Etter at Ståle har vært hos immigrasjonskontoret og fått passersedler er alt ok. Stedet er godt bevoktet, her slipper ikke engang en taxi inn. Her har de dusjer, diesel med kjempelange slanger og wifi! Alle snakker fransk, mange også engelsk, så kommunikasjonen er enkel.

Vi går inn til byen for å spise middag og rundt en fin park ligger kafèene tett. Det ser ut til at pizza er det du imponerer dama med og aldri før har vi blitt møtt av fire stive kelnere på pizzarestaurant! Det smakte godt, men ølen med 0,0% alkohol var blass ved siden av. Det første som slår oss er at det nesten ikke er turister her, det er totalt fritt for ”turistfeller” og folk som skal selge deg noe eller få deg inn et sted. Alle er vennlige og du føler deg 100% trygg – selv i mørket! Noen ganske få tiggere er det, men de spør marokkanerne selv like mye som oss. Vi har vært i Agadir før og blitt bombadert av selgere så vi var litt skeptiske, men vi vet nå at dette er et fenomen som følger turistflommen.

Vi hadde avtalt med Ahmed havnesjef at ”Honningpupp” – en 32 fots Comfort med sønnen Storm på fem år – skulle få ligge ved brygga. Så når de kommer inn på kvelden står vi klare. Kanskje er det sent og de vil bli fort ferdig eller er det sønnen, Storms, lange, lyse lokker som sjarmerer.. Uansett;   innklarering og papirarbeid går raskt og det blir velfortjent ankerdram hos oss. De har ikke selvstyring, så de håndstyrer hele veien – tøft! Neste dag har de andre to norske båtene også kommet inn, man passer jo litt på hverandre!

Mohammedia er fint utgangspunkt for å besøke andre steder. Casablanca har flotte ting å se på, men marinaen der har vært under bygging siden 1998, så tog er et bedre alternativ. Vi anbefales også en tur til Rabat og Marrakech.

1001 natt og 100 år tilbake

Vi har tidligere hørt om franske seilere som har dratt på tur i Atlasfjellene og Nord-Afrikas høyeste fjell – det vil vi!! I en seilbag med seler og nyinnkjøpt sekk med hjul får vi pakket sengetøy, varmt tøy og vindtett. Fjellsko har vi ikke, men Ståles joggesko duger og jeg bruker båtsko med gelesåler! Det er jo ikke så nøye! Sammen med folket på ”Honningpupp” og ”Sun Lady” tar vi 3,5 times togtur til Marracech på 1. klasse for ca kr 225 for oss to. Vi skal overnatte én dag for så å dra videre, de andre har andre planer. På den store markedsplassen Jemaa El Fna i Medina-distriktet yrer det med liv, slangetemmere, apekatter i bånd, gjøglere, tiggere og spåkoner, nesten alle kvinnene inntullet i fargerike klær. Vi går alle syv inn i smugene bak markedsplassen for å lete etter hotell. I denne labyrinten av trange ”gater” ligger de tett og nesten usynlig bak enkle dører, innenfor er det ofte flotte flislagte interiører og atrium i midten med ”1001-natt” stemning. Vi er alle såpass kresne at dobbeltrom med feltsenger og ”bad” på gangen til kr 120 frister ikke. Vi finner tilslutt et fint sted med terrasse på toppen og en av gutta drar med en lokal fyr for å kjøpe øl og vin. I en snuskete, trang kjeller med mer enn skumle typer får han det han vil – ikke rart de fleste ikke rører alkohol! Så ble det ”ankerdram” i dag også! Middagen tar vi på markedsplassen hvor det om kvelden rigges til med restauranter hvor det grilles og kokes så røyk og damp står opp. De ivrige ”kokkene” prøver alle å få vår oppmerksomhet, hvert sted har hele berg av fristelser. Boder med lass av dadler, tørkede aprikoser og mye annet finner vi bortenfor. Det er et yrende liv av både lokale og turister og det er utrolig mye godt å velge mellom. Luktene, lydene og stemningen er som et eventyr og fører oss flere 100 år tilbake.

Fjellet kaller

Neste dag drar vi først til souk’en – et slags innebygget marked hvor varene henger tett og man får kjøpt alt fra skinnvesker, lamper og krydder til levende høner. Vi har avtalt med en taxi å kjøre oss til Imlil. Veien fra Marrakech passerer alt fra store felt med flott nybebyggelse - malt i fargeskala fra strågult til rustrødt - til små hus laget av stein og rød jord, eselkjerrer, små barn i flokker på vei fra skolen på så øde strekninger at man lurer på hvor i all verden de bor. Veien tar av til dalen som fører til Imlil – en nesten for spennende biltur til tider med ”villmannskjøring” på smale, svingete veier som flere steder går i en stupbratt fjellside (godt det er få biler på veien!). I bunnen snor en liten elv seg hvor kvinnene vasker klær og legger det til tørk på steinene i elveleiet. Etter 1 ½ times taxitur til kr 300 står vi på det lille torget i Imlil (1800 moh) hvor man kan få ordnet alt for en tur mot fjellet, leie guide og muldyr med ledsager samt forhøre seg om overnatting. Vi blir straks ”kapret” av en hyggelig berber hvor familien leier ut et par rom oppe i lia og fetteren Abdul har muldyr og kan bli med oss.  Kr 225 for å ha med vårt eget bagasjemuldyr og en hyggelig ung følgesvenn i to dager høres fantastisk ut, og rom med eget bad, tre retters middag og frokost for kr 300 - dette slår vi til på!

Vi kjøres oppover en liten, humpete og bratt vei i en skranglete bil – opp mot den øverste berberbebyggelsen. Stabler med fulle kasser nyplukkede epler overalt viser at dette må være en viktig del av næringsgrunnlaget. Det fargerike soverommet har flott utsikt over dalen og med tannbørste, tøfler og toalettsaker er det riktig hjemlig. Sengetøyet ser litt ut som fellesbruk, så vi får et par nye laken og med egne medbrakte putevar er vi meget fornøyd. Med fjell på alle sider, ingen ”by-lyder” – bare lyd av hanegal, kaklende høner, vrinskende muldyr og glade, lekende barn føler vi virkelig vi er utenfor allfarvei. Av og til brytes roen av minaretenes høytalere med bønnerop som ljomer mellom fjellene – enhver liten landsby må ha minst en moskè.

Vi rusler ned til ”byen” på en kronglete sti gjennom berberlandsbyen med små steinhus som klorer seg fast i den bratte skråningen. Brune høner løper mellom bena våre og i et bittelite fjøs skimtes et bofellesskap av mange slags dyr. En gjeng glade småbarn vinker og hilser ”bon jour” mens en gruppe blide gutter i 8-12 års alderen vil alle håndhilse på Ståle og vite hva han heter – det ler de godt av! Imlil er ikke store stedet, men de er vant til turister som kommer for naturopplevelsene og det er flere små suvenirbutikker med tepper, smykker, steiner, klær og mye mer. Ettersom veien stort sett stopper her kommer også mange lokale hit for å handle og i flere mikrosmå slakterutsalg henger en flådd sau, et helt okselår, en haug med innmat eller sprell levende høner i bur med skjebne å ende i de gode tanjin-og couscous-rettene de lager her. Til og med et helt uflådd oksehode med lukkede øyne henger på veggen hos slakteren på hjørnet!

Det er Abdul som serverer oss middagen i en overmønstret finstue – tak med fine utskjæringer i turkis, rosa og hvitt, sterkt mismatchende fliser på veggene - tepper, sofa, duker – alt sikkert bra hver for seg og stedet har klart en helt egen sjel! På en blomstrete, praktisk plastduk serveres god marokkansk suppe, nydelig tanjin (en leirgryte med lokk hvor alt koker sammen – med innhold hva huset har!) – i dag får vi ris, kjøtt, gulrøtter, gourgette og krydder. Avslutning: frukt og den obligatoriske teen med mynteblader og sukker – mye sukker! Fulle av inntrykk og en fristende god seng – vi går tidlig til sengs og sover som engler inntil Allah’s lovprising igjen ljomer i bekmørket kl. 5 fra minaretene! Det var da ille til morgenfugler her! Vi sovner igjen og våkner til mer sjarmerende hanegal.

Klokken 08 står Abdul og muldyret uten navn klare (hvor mange har da navn på bilen sin?) Første biten er enkel – litt dårlig kjørevei, et elveleie med rullestein – så begynner oppstigningen på smale stier av stein, sand og grus – blitt til av berbernes og muldyrenes gange – ikke mye ser til å være gjort for å gjøre fremkomsten enklere. Vi starter litt friskt – spreke som vi føler oss – men finner etter hvert et litt roligere tempo. I bakkene oppover priser vi oss lykkelige for muldyret som bagasjetransport og tenker på berberkvinnene vi passerer - i lange kjoler og ”tøfler” på vei fra byen - en kronglete vei de stadig må gå. Vi trasker oppover i fjellgeitenes rike og kommer til den siste berberlandsbyen ”der ingen kunne tru at nokon kunne bu”! Det pyttlille stedet i fjellsiden selger suvenirer, berberklær, kjeks, brus mm til turistene. Vi fristes av et glass marrokansk te og passeres av muldyr nedlesset med brus, gassflasker og en stabel brett med egg. Vi hadde misforstått, mat får man ikke kjøpt underveis – det blir nøtter og rosiner for oss. Vann og brus– avkjølt med et enkelt hull-i-slangen-som-går-fra-bekken-system – og te får man kjøpt flere steder underveis.

Til topps i berberland

Vi innser at formen ikke har blitt bedre etter flere måneder i båt og begynner å bli kraftig slitne etter all klatringen. Heldigvis forteller Abdul at nå går det nesten bare bortover og når vi ser steinhytta (eller basecamp) innerst i dalen er vi lettet. Når vi oppdager at vi har gått en sekstimers tur på 4 t 45min skjønner vi hvorfor vi er utkjørte. På 3200 m.o.h. nyter vi lunsj i solen. Det er flere overnattings-muligheter – noen har telt (som en gruppe franske), men de fleste velger sovesal i en av de to herbergene – kaldt er det uansett! Vi takker ja til ”luksusen” på det nyeste av dem og et iskaldt dobbeltrom med både puter, dyner og tepper, men er glad for at vi tok med sengetøy selv. Det lønner seg å ta med sovepose (evt. lakenpose), håndkle, såpe, dopapir og hodelykt! Her er det mørkt! Og vi har ingen lykt! Man sparer strøm her, så først når det er helt mørkt ute settes strømmen og lysene på. Da har de også fått varme på den eneste peisen og alle klemmer seg sammen rundt denne – en gruppe støyende spanjoler, 4 polakker, 2 voksne tyske damer, et spansk par og oss. Man kan få kjøpt mat og lage selv, men alle unntatt polakkene spiser suppe og couscous sammen – det smaker og praten går! De fleste legger seg tidlig for kl. 21 slås strømmen av – bare den spanske gruppen sitter med hodelykter og spiller kort!

Av en mystisk grunn sover vi begge to elendig og våkner med hodepine og sliten kropp. Når vi står opp kl. fem er det like mørkt overalt, med lyset fra mobilen finner vi klærne og doen! Etter frokost i skinnet fra en parafinlampe starter vi turen opp mot fjellet – en tur på ca 3 timer og 1000 meters stigning, til Toubkal på 4167 meters høyde.

Det lysner når vi begynner å klatre oppover mer en steinrøys enn sti og vet at dette blir en utfordring! Dessverre er været ikke så fint som i går. Vi sliter oss videre – det er så stille – det er blitt tele i bakken og det første snøfallet har lagt igjen sine spor. Fjellene er litt fargeløse, men store og mektige. Vi går nesten helt opp, men været tykner skikkelig til så noen skrytete utsiktsbilder kan det ikke bli i dag – i tillegg er vi slitne! I går så vi en bli fraktet med ødelagt ben på muldyrrygg fra fjellet, det var ikke enkelt i det ekstremt bratte, ugreie terrenget. Uansett er dette en flott utfordring og fantastisk avveksling til det litt stillesittende livet i båten, selv om vi både har syklet og jogget. Flere vi har møtt har kun hatt planer om å gå til basecamp på 3200m.

Vår plan er å gå ned igjen til basecamp og hele veien tilbake til Imlil. Der har vi bestilt kjøring til Marrakech hvor et flott rom og massasje på et riktig ”1001 natt” hotell like ved markedsplassen venter! Turen nedover går raskere enn oppover, men på de bratte stiene er det lett å skli eller tråkke feil, så vi er superslitne når vi endelig er nede. Vi takker Abdul og muldyret for turen, sjåføren står klar som avtalt og kjører oss tilbake til Marrakech. Etter en lang dusj, en velfortjent kald øl som vi har båret med oss (!) og 45 min herlig fra-topp-til-tå massasje kan vi nyte stille middag på toppen av hotellet mens alt livet på markedsplassen Jemaa El Fna høres i det fjerne. Halve takterrassen er laget som et beduintelt, men vi sitter ute i den milde kvelden og har utsikt over takene langt bortover samt skimter fjellene i det fjerne og kjenner lukten av fremmedartede krydder og mat. Det er virkelig en magisk stemning. Etter en riktig god natts søvn og en rikholdig frokost på takterrassen går turen tilbake til båten. Der har nesten alle langturbåtene dratt videre, så neste dag kaster vi loss med destinasjon Lanzarote.  Det blir tre døgn med både fin seiling og blikkstille, vi får besøk av delfiner igjen og passerer mengder av store, trøtte skilpadder på langtur.