Gjenoppliver gammel kystkultur
Solundprisen
Faksimile av omtale av Roars prosjekt.
Seksring med firkantede "søymer", som viser at båten er naglet sammen før 1880 en gang.
Stua til roar Moe.
Pottifar holder Roar med selskap og er ikk redd for en skvett saltvann i pelsen.
Tenk at dette var huset for 13 personer en gang for lenge siden.
Idyllisk plass, Litle Færø i havgapet utenfor Sogn.
Tunge steiner fungerte i gamle dager og fungerer i dag!
Bæring av ballast til seksringen i form av steiner.
Roar Moe i stua med Pottifar.
Seksring far 1800-tallet.
Gjenoppliver gammel kystkultur

Gjenoppliver gammel kystkultur

Roar Moe har blitt tildelt to priser for sitt arbeide i ytre Sogn, hvor han bor alene på en øde øy og skolerer ungdomi tradisjonell båtbygging og kystkultur.

Publisert Sist oppdatert

I 1992 kjøpte Roar Moe og noen kameraterer en forblåst gammel husmannsplass på den lille øya Lilte Færøy i Sollund kommue i ytre Sogn.

Bakgrunnen for kjøpet var interessen for båt- og seiletradisjoner innen den vestnorske brukskulturen. Vestlendingen ønsket å starte et skoleprosjekt hvor studentene skulle lære seg tradisjonelt naturbruk, båtbygging, seiling og manøvrering.

–Jeg skulle egentlig bare holde på i ti år, men så ble prosjektet etter hvert en lidenskap, sier Roar, som bor i et knøttlite hus sammen med den 14 år gamle katten Pottifar. Målet var å gjenskape det gamle kulturlandskapet og bygningene som livsform, selv om man ikke kan gjenskape den gamle tiden, forklarer Roar. Da han kom til øya hadde huset stått ubebodd i 27 år, etter at de siste beboerne flyttet ut i 1966. Jeg fant ut at stedet egnet seg perfekt til pedagogiske programmer for studenter og friluftsgrupper som, vil lære seg hvordan man levde som selvforsynt fiskebonde i gamle dager.

Gjenoppdager egne røtter

– Jeg har forsøkt å gjenskape det gamle livet som proletarene og fiskebøndene levde for hundre år siden. Dessuten ville jeg finne ut om virkeligheten stemte med mytene om det tøffe fiskebondelivet, med fattigdom, nød og ofte en tidlig død. Det man finner av informasjon i historiebøkene er stort sett negativt, og man får gjerne inntrykk av at husmennene mer eller mindre var rettsløse ofre for de øvre klassers politiske og religiøse dominans.

    Men etter å ha reist rundt og intervjuet folk med forankring i fiskebondekulturen oppdaget Roar at livet som fiskebonde faktisk kunne være ganske okay.

–  Folk hadde mye humor i hverdagen og en stor evne til å improvisere, til tross for at hverdagen var hard med mye jobbing.

Ettersom alle Roars Moes forfedre var fiskere og sjøfolk, ble prosjektet på mange måter en gjennomppdagelse av egne røtter.

På gården disponerer Roar fem forskjellige Nordfjordbåter, hvorav noen gamle og noen nye. Disse båtene representerer den tradisjonelle Vestlandsbåt-båtfamilien, fra den minste færing til den største jakta. Færingene og seksringene var vanlige transportmidler frem til 1950-tallet, da de gradvis ble avløst av sjekter og snekker med motor. I Åfjord ved Fosen begynte så «vekkelsen» med å samle de gamle tradisjonsbåtene rundt 1975. Ikke minst vakte det oppsikt da to fembøringer ble seilt til Island. Men denne revitaliseringen av gammel båtkultur gikk ikke bare smertefritt for seg. Flere følte seg tråkket på fordi de bokstavelig talt hadde brent alle broer til fortiden og den gamle båtbyggertradisjonen ved å brenne båtene sine på Sankt Hansbålet. Det angret de på nå...

    Bruken av de tradisjonelle seilbåtene inngår nå som en viktig del av undervisningen til Roar Moes student- og ungdomsgrupper.

I ett med naturen

Det lille skjeve huset på husmannsplassen til Roar er fra 1864. På det meste bodde det ni barn med foreldre og besteforeldre her på en gang. At huset både er skjevt og ujevnt gjør ingening. Det var slik det var. Det viktigste var at det ble bygget i ett med naturen.

– Folk visste hvordan og hvor de skulle sette opp huset for å få best mulig ly mot vær og vind, forklarer Roar, og viser til både hovedhuset og naustet med Åfjordbåten, som ligger rett ved siden av en stor kampestein.

– Tanken på denne store kontrasten til vårt moderne liv pirrer nysgjerrigehten på det livet forfedrene våre levde, samtidig som den utvikler evnen for refleksjon og hvordan man selv og andre har det, mener den moderne eneboeren.

 Roar vektlegger også at studentene skal få en autentsisk opplevelse i matveien. Han har derfor inngått et samarbeid med 76 år gamle Gudran Ingvalsen, som sørger for å fôre studentene med gammeldags kystkost som havregrøt, fårikål, raspeballer og kokt torsk som faste innslag på menyen.

Miljøpris

Roar Moe har blitt tildelt to priser for sitt arbeide for den lokale kystkulturen; Finsefondets miljøstipend i 1991 på 200.000 kr, og Solundprisen i 2002. Pengeprisen fr 1991 ble brukt til å legge kabel til transformator og tre fasekurser til huset.

– Da jeg fikk den første prisen var det nytt for folk flest å tenke kystrestaurering, mens jeg nå 11 år senere er blitt «godkjent» som en seriøs aktør.  For selv om mange setter stor pris på det jeg gjør, finnes det også nok av dem som ser på meg som en trussel på grunn av at jeg lever så anneredeles enn de fleste andre ved å leve i ett med naturen i stedet for å kjmepe imot den.

Nå som Roar er ferdig med sitt prosjekt, er det opp til de lokale krefter å drive prosjektet videre.

    Nå planlegges et kystakademi i Solund. I dette ligger det at prosjektet løftes fra idéélle prosjekt til å bli et kompetanseprosjekt med studietilbud.

Les mer på http://roarmoe.com