Lot været bestemme veien

TILBAKE I NORGE: "Yippi" etter 13 måneder på tur med Vibeke Blydt-Hansen og Kristian Herstad (t.h.)

– Været bestemte veien og vi hadde satt ut et mål; Tobago, oppsummerer Vibeke Blydt-Hansen etter å ha kommet tilbake til Norge etter 13 måneder på sjøen. Nå bor hun og samboeren i 31-foteren på Aker Brygge.

Etter å ha forsøkt til seile til Dover uten hell, satte paret kursen mot Esbjerg og Zeebrugge, de nederlandske kanalene ned til Amsterdam, så til Dover. Herfra gikk turen fra Falmouth til den spanske og portugisiske kysten, vente på deler i Portimao, Marokko-kysten, før  kursen ble satt til til Tobago via Las Palmas.

– Etter 29 døgn på havet var vi fremme. De neste månedene ble flittig brukt til å utforske alle øyene opp til De britiske jomfruøyene (BVI). Turen tilbake gikk via Azurene, hvor det igjen ble tid for mekking og påvente av godt vær.

Mens Kristian har lang praktis erfaring som soloseiler og tidligere Maxi Fenix-eier, har Vibeke sikret seg god teoretisk kunnskap i form av Yachtmaster offshore og Fritidsbåtskipper`n med utvidet fartsområde. Sin praktiske seilkarriere begynte hun som snipeseiler for seks år siden.

Forgus-seileren mener likevel at den praktiske erfaringen fra en Atlanterhavskryssing i 2005 har vist seg mest nyttig i løpet av den 13 månender lange turen.

Ønsket avbrekk

Ofte er det mannen som drømmer om havet, men i dette tilfellet var det Vibeke som tok med seg samboeren.

– Jeg har alltid drømt om en slik tur; det samme har Kristian, men det var jeg som dro det i gang fordi jeg trengte det nå. Så overtalte jeg Kristian, noe vi begge er veldig glade for nå..

Jeg trengte et avbrekk i livet; de fleste får barn- som så avgjort er en endring- noen gjør noen spesielle karrieresparng eller noen drar på tur. Vi dro på tur. Videre følte jeg at jeg hadde lyst til å være min egen sjef, uten tidsfrister og krav til prestasjon. Vær, båt og hav krever sitt, men det føles allikevel friere å være på en fet seiltur enn å jobbe inne i et mørkt rom.

«Yo, whites!»

Noen spesielle hendelser av det dramatisk slaget, hadde paret ikke. Men noen uvante og likevel morsomme; som på Grenada- øyan Carriacou, hvor de satte jolla på vannet og dro inn til «byen» i mørket. «Byen» er i denen sammenheng en lang gate som ser ut som om den er klippet ut fra en film.

– Vi går mot minibanken og en del folk samler seg rundt oss; og plutselig er det en som peker og roper "YO! WHITES!"

Alle var like blide, men sånne som oss var det ikke vanlig å se på denne tiden av døgnet.

Vi traff en del folk som holdt å å le seg i hjel av det tilsynelatende fjollete påfunnet det er å seile over til Karibien; " hahaha, you`re a loooong way from home! hahaha, and it`very hot! You gotta be crazy!" Sier de som bor der....folk ler mye og det er deilig.

Andre spesielle minner fra Karibia er regnskogturene på den lille øystaten Dominica.

– Trærne var av den typen som vi kjenner som små, støvete potteplanter hjemme; og vi ble som små inskter i forhold. Vakkert og deilig!

Lodne stag

Paret forteller om mange lekkasjer i båten underveis.

– V fløt i perioder fritt inne også, noen ganger gikk det hvitt på toppene, akkurat som utenfor.

Vi hadde dessuten noen episoder med en sinnsyk insektsinvasjon, skjøter og stag var sorte og lodne av fluer; og etter et par timer forsvant de eller falt døde om på dekk.

Det som er spesielt fint, er delfinene, og ekstra fine er de når de svømmer i morild; da blir de som lysende piler under og rundt båten, det kunne vi se på i timesvis.

Grønland neste?

– Vi har lyst til å seile videre når den tid kommer, kanskje fra BVI og videre opp Amerikakysten, Canada? Grønland og Island og norskekysten nedover. Men først skal vi nyte den turen vi har hatt, understrker Vibeke Blydt-Hansen.