Drømmeseilas på to skrog

St. Lucia, 15.desember 2008.

Selve overfarten er spennende, og inntrykkene er mange til tross for en noenlunde begivenhetsløs seilas, teknisk sett. Vi måtte riktignok reparere et par flenger i spinnakkeren, men ellers har rigg og seil kommet velberget gjennom turen. Seilskift har ikke nødvendigvis tilhørt våre daglige gjøremål!

Proff kokk om bord

Vi deler alle gledene over et godt måltid, og dem ble det mange av etterhvert. Med en profesjonell kjøkkensjef ombord og adskillige kilo indrefilet av okse og svin, var det hvertfall ingen som gikk ned i vekt under seilasen. Vi fikk også fisk underveis, bevares. Både King Makrell og Dorado ble til nydelige måltider mellom vår kyndige kjøkkensjef Christian Storslettens hender. Ingenting smaker vel som selvfanget fisk! Måltidene ble dagens høydepunkt for oss som for de fleste andre, og ble nesten uten unntak inntatt under biminien.

Estetiske opplevelser

Og etterhvert som de daglige gjøremålene ble ren rutine, begynte vi å fokusere mer og mer på de estetiske opplevelsene. Som for eksempel de fantastisk vakre – og tildels dramatiske – soloppgangene og solnedgangene. Morilden som får det til å se ut som man seiler på en sky av stjerner om natten, og hvor besøkende delfiner ser ut som selvlysende torpedoer der de suser rundt skrogene. Mengder av flyvefisk, hvorav mange landet ombord, og en faktisk fant veien ned en av dekkslukene og landet på ryggen til et sovende besetningsmedlem. Vi har sett småhval, svære skilpadder og ved et tilfelle en enorm Marlin – idet den i et luftig svev stakk av med fiskekroken vår. For øvrig en av fem kroker som gikk fløyten fordi utstyret var for lett. Neste gang blir det tykkere snører og ordentlig fortom av vaier!

Besøk om bord

Flere hegrelignende fugler – som vi enda har tilgode å finne i de medbragte faunabøkene – fant også veien ombord. Tydelig utslitte og forbausende uaffekterte av seilskiftene på fordekket, satt de og betraktet våre gjøremål med mildt overbærende miner mindre enn to meter unna oss. En av dem satt halvannet døgn på biminitaket og sov med hodet under vingen, et enestående eksempel på balansekunst ombord en båt som beveger seg konstant rundt alle akser. Den lot seg både stryke og flytte hvis den var i veien, og tok plutselig til vingene igjen midt på natten. Ved en anledning hadde vi tre ombord samtidig, og døpte dem umiddelbart Kentucky, Fried og Chicken.Vi håper de har det bra alle sammen, det varmer litt å ha bidratt til deres fortsatte velbefinnende.

Riktig strategi

Skipper Fredrik Cook Jensen var tidlig klokkeklar på at en sydligst mulig kurs ville vise seg fordelaktig. Vi gikk derfor temmelig rett på Kapp Verde øyene før vi vendte stevnen vestover. St. Lucia med ankomsthavnen Rodney Bay ligger på ca 14 grader Nord, og på turen vestover seilte vi faktisk et stykke sør for dette. Det var et resultat av spake vinder lenger nord, hvor vi i likhet med de fleste andre så oss nødt til å gå noen timer sørover for motor for å finne vind.

Kan bli nummer to i klassen

Pr i dag ser det ut til å ha vært et gunstig valg. Rattata kom inn som tredje flerskrogsbåt totalt. Hva vi vet i dag, har minst den ene av de to første katamaranene flere motortimer enn oss, og vi ligger dermed på en foreløbig andreplass i vår klasse. Vi var imidlertid aller første, norske båt over målstreken, og har hatt gleden av å ønske mange av våre landsmenn velkommen til St. Lucia. Velkomsten for hver båten er for øvrig et kapittel for seg, med hurrarop, rompunsj, fruktkurv og karibisk steeldrum musikk. Vi begynner å ha hørt den musikken noen ganger nå, og stadig er det nye ankomster, hurrarop osv., døgnet rundt. Når dette skrives, har ca 110 båter ankommet St. Lucia, hvilket betyr omtrent halvparten.

Karibiske kvelder

Utpå kvelden går det i steeldrums igjen, og det står på så lenge at man blir vel fornøyd. Og vel så det, kanskje. Jeg skulle gjerne visst hva salig Jussi Bjørling hadde syntes om gårsdagens versjon av ”Heliga Natt”, fremført i rasende fart av en gruppe lokale ståltrommere med akkordbetaling.

Vi er daglig innom regattakontoret for å se forventet ankomsttid for de andre norske båtene. Det er en meget takknemlig oppgave å rope velkommen til mennesker som ikke har sett land på nesten tre uker. De er utrolig glade! Og det er vi også..

Høye krav til skkerhetsutstyr

Vår båt hadde vært på Gran Canaria siden september, og siden to av besetningsmedlemmene er bosatte på øya, hadde vi god tid til å sette oss inn i lokale forhold der. Påmelding og registrering av båt og mannskap gjøres lettvint via internett, men de praktiske detaljene må vente til regattakontoret åpner, to uker før regattaen går av stabelen. Da blir det gjerne litt køståing og venting for å få innregistrert de ca. 225 påmeldte båtene. I løpet av disse to ukene skal båten registreres og sikkerhetsklareres, og mannskapet kurses i alt fra proviantering og kosthold underveis til navigering, sikkerhet og kommunikasjon. Regattaledelsen er nå så drevne i dette, at de fleste spørsmål blir umiddelbart besvart.

    En overraskelse var imidlertid de omfattende kravene til sikkerhetsutstyr ombord, som medførte en fin ekstraomsetning for den lokale utstyrsbutikken. Vi måtte blant annet kjøpe større radarreflektor, drivankre til livbøyene samt sprayhood og skrittstropp til alle redningsvestene. Alt utstyr er dyrere på Gran Canaria enn hjemme i Norge, og potensielle deltakere bør i størst mulig grad handle inn dette utstyret hjemme i Norge. Vi måtte erstatte en mistet foldepropell, og sparte over 30% på å få denne nedover med ankommende mannskap fra Norge.

Kostbart i Las Palmas

Vi seiler en 40 fots katamaran, en Fountain Pajot Lavezzi. Det fins ingen faste kraninstallasjoner på Gran Canaria for båter på mer enn ca. 6 meters bredde. Mobilkraner kan leies, men til en kostnad som langt overskrider tilsvarende tjenester i Norge. Vi tok en siste finpuss på skroget og satte på den nye foldepropellen simpelthen ved å legge båten på utsettingsrampen i yachthavnen, og vente på fjære sjø. Det fungerte utmerket, og det til en kostnad på fattige 10 Euro. Tid avtales enkelt med havnekontoret, og flere katamaraner benyttet seg av tilbudet.

Sosialt arrangement

Listen over festligheter på begge sider av Atlanteren er lang, og arrangementene er sponset av alt fra utstyrsleverandører til turistkontorer, kommuner og produsenter av kalde forfriskninger med alkoholinnhold. Det er alltid hyggelig å kunne dele erfaringer og røverhistorier med seilvenner fra mange kanter av verden, og vi hadde mailkontakt med flere båter under selve regattaen

Kaotisk start

Regattaen er delt inn i fire klasser: Racingklassen, Cruisingklassen, inviterte båter og flerskrogsbåter. Av disse starter Racingklassen 20 minutter før de andre klassene, som har felles start. Vi la oss et stykke bak den kaotiske startlinja ved start, og slapp å gjøre vendereis til slippen eller gjøre reparasjoner underveis. Tilsynelatende var ikke alle like heldige, vi telte minst 5 heftige sammenstøt da startsignalet gikk. Og så var vi i gang!

Vi visste på forhånd at vindforholdene ikke var ideelle for årets regatta, og at det ikke lå an til nye fartsrekorder på strekningen. Dette på grunn av et par lavtrykk i sør, som til en viss grad forstyrret Azorhøyttrykket og ødela noe for passatvinden. Vi hadde derfor en avslappende seilas uten de store værmessige overraskelsene. Riktignok opplevde vi en tre – fire squalls, men disse var synlige lenge før de traff oss. Vi hadde derfor rikelig tid til å trekke ned strømpa på spinnakkeren, og sette den igjen så snart det verste regnet og vinden hadde gitt seg. I vårt tilfelle utgjorde squallsene faktisk spennende avbrekk i våre daglige rutiner ombord.

Mannskapet på Rattata er:

Fredrik Cook Jensen

Stig Carlsen

Bente Helene Eriksen

Christian Storsletten

Camilla Brekke

Yngve Bentzen (artikkelforfatter)