Ulik oppfatning av å seile med barn

Selv om langtur med barn er mer typisk for nordmenn enn familier fra andre land, er også andre europeere med barn representert blant årets ARC deltagere. Alle som er på denne typen tur har en interessant historie, og det er spennende å møte nye mennesker med ulike grunner for å velge å seile og bo i båt. Menneskene vi møter er veldig forskjellige, og vi synes det er ekstra spesielt med de barnefamiliene som har brutt fullstendig opp fra hjemmene sine, og ikke vet hvor lenge de blir ute eller hvor de ender opp. Mange ønsker å leve båtlivet lengst mulig, og Sergej og Isabelle Berendsen om bord i ”Seawalk” er blant disse.

Må være gøy å være på tur

Paret er fra Nederland, og seiler med sine to barn, Alec (5 ½) og Katie (2 ½) i sin Jeanneau Sun Odyssey 43 DS. De seilte fra hjemlandet i fjor, og hadde intensjoner om å være med på fjorårets ARC seilas, men slik gikk det ikke.

- Vi hadde mye dårlig vær, og da vi kom til Spania syntes vi ikke lenger at det var gøy. Vi vurderte å avslutte turen, men bestemte oss heller for å roe ned og bli værende i Middelhavet. Det var en god avgjørelse, og vi begynte å like båtlivet igjen. For det meste var vi på Mallorca og Menorca, mens vi overvintret i Gibraltar på grunn av problemer med riggen. Vi ble der i fire måneder fordi vi måtte vente på deler og reparasjon, og det var godt å kunne seile videre derfra, forteller Isabelle.

Ønsker å stå fritt

Familien har solgt alt de har hjemme, og står fritt til å være på tur i tre eller fire år til. På spørsmål om hvor lenge de ønsker å være ute svarer Sergej et raskt og tydelig: ”Forever”. Isabelle er enig i at hun elsker å bo i båten, men vil ha en fast base for barna fra Alec er 9 år. Før de reiste var de derimot helt klare på at de skulle selge alt, og ikke ha noen bindinger til det tidligere hjemmet.

- Vi hadde bodd i huset vårt i 13 år, og jeg elsket huset mitt. Jeg var også oppvokst i området, og har familien min i nærheten, men når beslutningen først var tatt var det helt greit for meg å selge huset. Jeg var ferdig med det. Det var derimot veldig tøft for meg å slutte i jobben min. Jeg hadde startet et firma sammen med to andre, hadde bygget det opp og jobbet der i 13 år. Bedriften var min baby, og det var derfor et stort skritt for meg å avslutte det og selge alt, sier Isabelle.

Barna inne under seilas

Familien elsker å bo i båt, og komme til nye steder. Lange havstrekk er de derimot ikke veldig glade for.

- Når vi seiler har vi barna inne hele tiden. Jeg gir dem noe mot sjøsyken de første to – fire dagene, og etter det går det greit. Jeg er lett å bestikke på havet, og de får se DVD og spille playstation og leke. Jeg er helst ute, og i de periodene går jeg ned til dem omtrent hver halvtime. Døren ut til cockpiten er alltid lukket, for jeg vil ikke at de skal bli redde. Jeg har en venninne som hadde med barna sine ut i båt, og de ble redde av å se bølger, og ville bare sitte på fanget hennes etter det. Det er jeg ikke interessert i, så jeg tenker at hvis barna aldri ser bølger, så blir de heller ikke redde. Og de blir flinke til å underholde seg selv og leke på egenhånd også, sier Isabelle bestemt. Hun legger også til at hun er redd for å miste kontrollen på barna hvis de får være ute.

Hvor familien har tenkt å seile etter at de har kommet til Karibien avhenger av hvordan den kommende overfarten går. Hvis opplevelsen blir positiv går ferden trolig ut i Stillehavet, hvis ikke blir de kanskje værende i Karibien. Uansett vil de blir boende i båten så langt pengene rekker.

Sosialt for barna

På piren vår er den nederlandske familien et svært positivt innslag, og spesielt Sergej er en initiativtager uten sidestykke. To dager etter at vi kom dro han og Isabelle i gang felles Halloween-feiring for barna på pir 16 og 17, en uke senere var det ”pot-luck-party” på piren, og i dag har det vært ”beach-party” på stranden. Barna er i fokus, og Sergei sier: ”If my children are happy, I´m happy”.

Også andre europeiske båter med barn er på vår pir, totalt kan vi telle to tyske og to nederlandske. Vi venter også på ”Wanderer”, som også er fra Nederland, og som vi møtte i Figueira da Foz og traff igjen i Cascais.