Endelig Vestkapp
Helt på tur - 7. rapport: Så er vi forbi Stad. Men det tok sin tid. Her ombord lærer vi tydeligvis svært, svært tungt.
Publisert
Sist oppdatert
Det store bildet: TIDEVANN: Noen timer etter fortøyninga lå båten nesten under brygga - et par meter lavere enn da vi kom. Tidevannet er en utfordring for østlendinger med hovederfaring fra Oslofjorden og Sørlandet.
Sogn og Fjordane er et fantastisk båtfylke. I strålende sol har vi seget nordover fra den ene havna mer innbydende og hyggelig enn den andre. Vi har møtt en masse åpne, vennlige folk. Det eneste negative vi har å si, er at lokalradioen har en fryktelig forkjærlighet for monoton og klisjéfyllt dansemusikk på trekkspill.
"Nødhavn"
Vi snirklet oss ut fra Kalvåg, og heiste optimistisk klutene i Bremangergapet. Det gikk fint, og etter kort tid begynte vi å fantasere om å passere "Vestkapp" - Stad - allerede samme dag. Men den gang ei: Langt ute i havet sviktet vinden da natta falt på. Nok en gang måtte vi glemme vårt forbilde Ottars avhengighet av seil og gå for motor inn Sildagapet til "nødhavn" i Silda.
Nok en gang kom vi til en idyllisk, lun og lett tilgjengelig havn som vi hadde nesten for oss selv. Her har fiskere og frakteskuter opp gjennom århundrene ligget og ventet på at storm og uvær skulle gi så de kunne krysse Stad. Vi opplevde tropevarme og vindstille og endte med å hoppe i sjøen (12˚ C!) for å unngå heteslag.
Kirkens vugge
Etter en kort tur til Selje for nye forsyninger, gikk turen til klosterøya Selja. Pensjonert fisker Olaf (88) på brygga godkjente fortøyninga vår med tanke på tidevannforskjeller og ønsket god tur til klosterruinene. Der drakk vi vann av St. Sunnivas kilde som skal gjøre den som drikker av den med høyre hånd mens han kneler både yngre, sprekere og penere, og vi besøkte hulen der Sunniva og hennes irske munker ifølge legenden skal ha blitt begravd av et steinras da de ba sin gud om å redde dem fra lokale bønder som mente de stjal sauer.
Olav Trygvason erklærte hele øya som hellig, og senere ble det kloster og bispesete på der. "Den norske kirkens vugge", kalles stedet. Vakkert og innbydende er det i alle fall, og vi så flere viker og bukter som kan være mulige naturhavner for dristige oppdagere med god lettbåt.
Tidevann
Tilbake ved båten, fikk vi syn for at det hadde vært lurt å ta hensyn til tidevannsforskjellene på disse kantene av landet. Men Vagabond lå fortsatt godt.
Men "Staden" lå der og ventet, så vi gjorde et nytt forsøk da værmennene antydet vind. Og noe vind ble det, men ikke mer enn at vi brukte rundt 12 timer på å komme forbi.
Nå er vi altså forbi, og nå har det klassiske vestlandsværet kastet seg over oss med kuling og regn. Fokkeslasken har pakket vekk sandaler og bikini og vi har funnet fram regndresser og ullgenserne igjen. Heldigvis er Ålesund ei lun havn når det rusker seg til utpå fjorden.
