Fin-navigering og grunnstøting
Helt på tur, del 2: Kystradioen gikk ut med kulingvarsel. Vi valgte den indre leia og seilte i smult farvann. Det gir en ekstra opplevelse å fosse av gårde for fulle seil der bølgene bryter på alle kanter og stakene står tett som skog. Det gikk bra nesten helt fram.
Publisert
Sist oppdatert
Hele strekningen fra Homborsund til Kristiansand gir mulighet for innaskjærs seiling. Vi våknet til dis og ”dødt” vær i Homborsund. Dagen var ideell til en motor-tur gjennom Blindleia fra Lillesand til Gamle Hellesund. Vi snirklet oss sørover gjennom til dels trangt, men godt oppmerket farvann. Absolutt et farvann for motorframdrift. Hytteidyllene ligger tett som hagl, og området er neppe det mest aktuelle for den som søker ro og fred i fellesferien.
Tok oss til rette
Rett sørøst for Gamle Hellesund, fant vi Skottevik (N 058 gr 07,64 min. Ø 008 gr 14,82 min) (Det store bildet). Området er lett tilgjengelig både for de som kommer den ytre veien sørover, og for de som kommer innaskjærs. Det er heller ikke av de aller mest nedbygde områdene, og kan by på flere naturhavner.
I Homborsund hadde en av de fastboende forsikret oss om at vi kunne legge oss hvor vi ville: ”Dere kan legge dere til ved en av de private bryggene også. Det er bare å ta seg til rette utenom sesongen. Det gjør vi.”
Så da vi så en vinterstengt hytte med en idyllisk brygge i kveldssol, fulgte vi lokalbefolkningens råd og tok oss til rette. Vi snek oss forbi et umerket undervannsskjær og fortøyde trygt for natta.
Vi har etter hvert også begynt å få inn Kystradioens lokale værmeldinger på VHF. Der sendte de kulingvarsel.
Varm i trøya
Navigatør Tove var varm i trøya etter dagens vellykkede snirkling i skjærgården, og fant ut at vi kunne heise seil og dra mot Kristiansand innaskjærs neste dag.
Som tenkt så gjort. Inne i skjærgården ga den varslede kulingen oss fin seilvind. Leden er godt merket, og navigatøren pekte ut kursen med sikker hånd mellom skjær, staker og brott.
I Kristiansand ventet post og familie. Vi vraket havna i sentrum, og valgte Kuholmen marina i Bertesbukta litt utenfor sentrum.
En stake i innløpet markerte en grunne. ”Stor sving inn,” instruerte navigatøren. ”Inn dit hvor de store seilbåtene ligger,” ble vi enige om.
Dønn fast
Da smalt det. Svingen rundt neset var tydeligvis ikke stor nok. (Talentløst!) Først et dunk. Så et hopp og vi stod fast mellom to steiner. En båteier på vei inn svingte bortom: ”Dere skulle da ikke gå på grunn her! Det er visst ekstra lavt vann i dag,” trøstet han. Men trass i iherdige forsøk, fikk han oss ikke av grunna.
Vi bestemte oss for å tømme vanntanker og vente på høyvann. Vår redningsmann forsvant i regnværet. Da kom Kystpatruljens RS Kaptein Egil J Nygård fossende inn. De var på vei hjem etter et messeoppdrag, og var blitt praiet av vår venn som var gått ut for å fiske.
Lirket løs
Vi har vært medlemmer i Kystpatruljen siden vi fikk båt. Mest fordi det hører med. På linje med fagforeningen og velforeningen.
Da gutta fra Kystpatruljen fikk lirket oss løs med en blanding av rå kraft og lirking, gikk det mange velsignelser fra S/Y Vagabond til Redningsselskapet.
Vår solide båt tok (tilsynelatende) ingen skade av møtet med sjøbunnen, og vi er klare for å dra videre over helga. Vi nærmer oss reisens sørligste punkt.
Du finner Gisle og Toves nettside her.
