Reiseberetning fra Argentina

Jørgen Ree Wiig seiler «Ragnarok», en Finnfire fra 80-tallet sammen med Claus U. Jensen fra Danmark. De har slitt med rorskade og dårlig motor. Det satte en stopper for å nå Antarktis denne sesongen, nå som det på den sydlige halvkule går mot vinter.

Mail fra Jørgen Ree Wiig

Har nettopp lagt ut en ny artikkel på villmannsbloggen! Akkurat nå er vi i Ushuaia, jeg er alene på båten. Claus måtte dra opp til Buenos Aires en liten tur. Det var en dame som lokket han opp, men han kommer tilbake hit om få dager. Ushuaia er tjåka fullt av turister, for det meste brautende amerikanere og sky tyskere, noe en lett merker på mentaliteten til lokalbefolkningen og alle turistbutikkene.

Planene våre ellers har blitt revidert. Drømmen om Antarktis er for sterk, og vi har bestemt oss for å forsøke igjen neste sesong. Vi setter derfor seil oppover vestkysten av Sør-Amerika for eventyr med Galapagos som mål, og forventer å være tilbake i Ushuaia rundt juletider igjen.

Fra Jørgens blogg

Vi har tatt et utdrag fra Jørgens spenstige blogg. Epistoden utspiller seg i Puerto Deseado, syd i Argentina.

Dårlig fortøyning

Da vi kom til Puerto Deseado la vi oss utenfor en fiskebåt som vi visste at en fransk soloseiler  hadde ligget utenpå noen uker i forveien. Så fort vi hadde fortøyd dro vi inn til byen for å "løse problemene" på byens eneste pub. Pils og pizza er som så ofte hjemme iblant de beste kortsiktige løsningene på problemer og vi var godt nede i den andre literen med øl da en tysk dame stormet inn i puben. "Your boatrope have broken!" sa hun. "The boat has turned itself and is hitting towards the fisherboat and gets destroyed" fortsatte hun på gebrokken tyskengelsk. Jeg tror ikke helt vi hang med på hva hun fortalte, for det tok enda to minutter og to slurker øl før vi stormet ut og løp mot båten. Ja sanne faen. Fortøyningen foran hadde røket og nå krydde det av masse kystvaktfolk og en gjeng fiskekarer som stod og stirret dumt på båten som slo inn mot skutesida til fiskebåten. Jeg og Claus hoppet ned for å klemme fendere mellom «Ragnarok» og fiskebåten og fikse fortøyningene. Når ting roet seg kunne vi også konstantere at vindroret hadde fått seg en liten knekk, men fungerte fortsatt fint. Værre var det med vindmølla vår som så flittig fovandlet vind om til elektrisitet. Et av bladene hadde brekt tvers av og jernstangen stod på knekt i to.

Strandet langturseilere

En av fiskerne var maskinist. Russo tilbød seg å ta seg en titt på Jern-Erna, motoren vår. Han begynte å skru og mekke og fant masse saltvann inne i jernklumpen. I tillegg justerte han på ventilene. Det resulterte i at en av ventilfjærene gikk til helvete noen dager senere mens vi prøvekjørte motoren. Mens vi mekket motor, dukket tyskeren opp igjen. Det viste seg at hun var fra en annen seilbåt, som lå gjemt og fortøyd blant mange fiskebåter inne i ett hjørne av havna. Hun seilte sammen med mannen sin Timo, halvt finne og halvt tysker, ombord aliminiumsbåten «Ultima». De hadde måttet ta ned masten sin for reperasjon i Puerto Deseado og satt fast i denne øde fiskelandsbyen på uviss tid. Jeg serverte våre gjester whiskey, noe som senere skulle vise seg at ikke var så forbanna lurt som jeg hadde trodd. Maskinisten vår Russo var fra Ukraina, og skrøt på seg at han var ex-Spetznat. Timo var finne og nok var det, for hvis en tar en finne og en ukrainer, sterk brennevin og falleferdige fiskebåter, mixer dette i hop så blir det trøbbel.

Timo ønsker å monster på

Tilbake i Puerto Deseado smilte ikke verden til oss lenger, slik en gjerne ser for seg at verden gjør på langturseilaser. Ole bestemte seg for å ta farvel med «Ragnarok», Claus og meg. Han mente at det var altfor sent å seile til Iskontinentet. Da Timo fikk høre om dette ble han fra seg av begeistring. "Aaaah, I want to sail to Antachtica! Let me join Rahgnahrroch ont we sail togetta in you' boat, I leave my boat he'a and Sandrrah go an' bachpach, jah?" Dessverre for Timo var bare han som likte den planen. Han hadde hatt store problemer med båten, masten var ødelagt og indianeren som skulle fikse masta var av typen som foretrakk å sutte på fredspipa framfor å drive med sveising og banking. Og da masten var så godt som klar streiket jaggumeg den late rødhuden, da han mente betalingen var altfor lav. Hele 10000 kr forlangte han for jobben. Timo og Sandra kunne betale max 3000...

Du kan lese flere spennende reiseskildringer og artige meninger på

www.villmenn.com