Jul og nyttårsfeiring i Karibia

Reisebrev Nina Wego på Grenadinene

Julaften

Palmebladene går som vindmøller, sanden ligger hvit, sjøen glitrer mellom trærne, kokosnøttene faller til bakken - antagelig det farligste som kan skje her på Bequia. Om du altså får en i hodet. Julaften hos Mariann, kjent i Norge fra skuta FREDAG, med 200 skandinaviske seilere. Gjensynsglede. Mariann jobber på Skøyen båtforening hele sommeren. Bor i Bequia om vinteren og holder gedigen fest for alle skandinaviske båter som ligger i Adminrality Bay julaften. Og det er ikke få som kommer bare for å være med oss generøse Mariann.

På stranden der båtene våre ligger var det full fest med barbeque,  jamsfrukt, eksotiske grønnsaker og skattejakt. Klokken l2 midnattsmesse i den lutherske kirken.

Julesanger og skattekiste

Vi sang av hjertets klang noen julesanger men aller flest fra Lehars operetter. Det kunne den engelske organisten godt. Forhåpentligvis kjente ikke menigheten til Viljasangen og andre mindre religiøse glade enkesanger. Vi levet oss inn i det store  musiske felleskapet, menigheten var begeistret for gjesteopptreden og Knut stjal med en fem ekstra minutter av messen, presenterte presten med en stor og generøs gest. På stranden spiltes det gitar og guttene Bjørn og Finn gravet ned en sjørøverskatt: To kasser vin og rom fra en generøs charterskipper. Skatten ble gravet opp 3. juledag til glede for neste strandfest i Tobago Kays.

Tobago Kays

Dette lille øyrike er nesten helt uberørt; ingen hus, ingen brygger – endelig definert som nasjonalpark. Horisont på alle kanter, lave uberørte palmeøyer, hvite strender. Vi dro ut til de ytterste revene, fortøyet til de ferdige moringene i bonn for å spare slitasje på korallene, hoppet uti med dykkerutstyr. Det livet som åpner seg rundt korallene er fantastisk. Tusenvis av fiskeslag, mange skilpadder svømmer rundt og koser seg, vører oss ikke. Og noen små vennligsinnede haier. De små fargerike båtene til ”The locals” (svarte Aravakindianere blandet med etterkommere av afrikanske slaver) tilbød alt fra nydelig hummer, fisk og strandhugg. Grillet kreps, fisk, steelband, små bord. Vi sang og spilte igjen og jeg drømte meg tilbake til tiden med Calypso Steelbandet til Tian. De synger fortsatt de gamle sangene. ”Brown skinned girls… Down the way osv.

Og slik går dagene...Mye varme, trangt om plasssen om bord, en liten prøvelse på våre egne særegenheter. Hvor er E-vitaminene med det kalde vannet i springen som jeg pleier å ta midt på natten? Ikke tenn lyset, skyll ned med rum, et nattbad og forstyrr ingen! Vann er dyrt, kan ikke drikkes, strøm finnes ikke annet enn det vi lager selv. Hver dag må alle seks bli enige om hva som skal gjøres, men det har gått bra til nå - og herlig…stupe rett uti 30 graders vann fra båten, svømme over til nærmeste strand før frokost.

Så kom det nye året – fem timer etter dere.

Nyttårsaften

Sisste dagen i året spiste vi middag sammen med norske båtfolk på Union Island. Den ble avsluttet på nabobåten med mye rom og operasang…Vi ble alle overbevist om at vi snakket glimrende fransk…

En natt med damene

Dette er et samfunn hvor høyt tempo og stress er utelukket. De svarte utgjør 90 prosent av befolkningen. Rastaman (rastafarier av vekslende religiøsitet, oftest knyttet til Rastafari Heilisalassi) tilbyr det meste, fra en natt med damene til bananhatter og kokosnøtter, men glemmer å innkassere gevinsten antakelig fordi de røyker uavlatelig av sin hjemmedyrkede herligheter. De tar ikke vanlige jobber.

Easy go man…

Naborestauranten var kjent for en utrolig god hummerrett.  Det ble så mye stress og jobbing  med at alle skulle komme dit og spise den retten. Så neste gang vi kom hadde de bare tatt den av menyen. Easy go man…

Om noen dager mønstrer Bjørn og Finn godguttene til John Håkon av på Barbados. Sammen med Nini og Knut Jørgen. Vi gamle får en liten uke sammen (det trenger vi ) så kommer Vincent, Andiara, lille Amaia, Line og Sjur på Martinique. Vi gleder oss til det og.