Villmenn til kamp mot havneavgifter

«Villmanns» besetning består av 3 gutter på 22 år som er ute på eventyr i en 26 fots seilbåt av merket Albin Cirrus. Seilasen går sannsynligvis over Atlanteren til Sør-Amerika og videre dit vinden måtte ta oss. Budsjettet er lavt, og havneavgifter svir. Da lokker naturhavner, men de er ikke slik vi er kjent med fra Norge.

Sakset fra Villmenns blogg:

Jeg og Fredrik seilte videre mot Le Havre der Erlend skulle mønstre på igjen. Å si at vinden førte oss videre vil bli helt feil da vi konstant hadde den rett i trynet. Faktisk kunne vi styre skuta etter Windexen. Uansett hvilken kurs vi skulle holde kunne vi ta oss i fanden på at Windexen pekte akkurat på havna vi skulle ligge neste kveld. Erlend mønstret på igjen og vi klødde etter å komme oss videre til varmere strøk. Det regnet og temperaturen holdt rundt 12-15 grader. Havneavgiftene gravde dypt i skipskassa og naturhavner var enda færre enn bra sanger på Mtv. Da vi endelig klarte å trosse mye drittvær og komme oss til Sark (en ganske så frodig engelsk øy mellom Frankrike og England) steg stemingen da vi kunne konstantere at det krydde av naturhavner på denne grønne perlen av en øy. Vi la oss like godt på en morring for natten da vi så flere seilere som hadde gjort det samme. Neste morgen oppdaget vi at forbannelsen som var den engelske kanal, selvfølgelig ikke var ferdig med oss. Vi ble nemlig til vår forskrekkelse vekket av en engelsk fyr som krevde penger for nattens opphold. 20 euro eller 12 pund forlangte han. "Galskap!" sa vi. "Betaler dere med euro eller pund?" sa han. Vi betalte motvillig og fikk ett enda større ønske om å komme oss vekk fra denne uvinnelig møkkakanalen. Vi satte kursen sørover og siktet på Treguier. Vi seilte fort og farlig i 6 knops fart i liten vestlig kuling. Bølgene var krappe og Fredrik mente skuta vanskelig å kontrollere, men vi var fornøyde med fremdriften. Såpass fornøyde var vi at vi rett og slett unnværte å ta ut posisjonen i ny og ned og før vi visste ord av det hadde vi havnet laaangt sørøst for Treguier. Heldigvis hadde vi flaks i uflaks og med å holde samme kurs ville vi utpå kveldingen ende opp i en ganske så sweet naturhavn hvor vi også lå for natten.

Neste dag da vi våknet kjørte vi båten lenger inn mot land og la henne på en bøye rett utenfor en idyllisk sandstrand. Vi rodde superjolla vår "Botten Anna" inn for å få kjenne litt land under føttene igjen. Etter noen timer da vi kom tilbake kunne vi ikke med det første se båten vår. Det eneste vi så var alle båtene som hadde blitt tatt av tidevannet og strødd rundt på strand som om ett kjempebarn hadde løpt fra alle lekene sine. Blant de strødde lekene var jo ikke vår båt for vi var såpass lure at vi hadde lagt båten så langt ute fra land at det var helt på grensen til hvor langt vi kunne padle inn til stranda for å ungå tievannsproblemer. Men der tok vi selvfølgelig feil, Til vårt fortvilese lå Villmann oppe på stranda og en gjeng småunger var frekke nok til å brukte masta vår som vollyballnett! Heldigvis lå det en ganske så innbydene strandbar rett ved siden av,så etter at vi hadde sjekket at båten var like hel traska vi bort og bestilte 3 duggfriske. Det tok 6 timer før vannet var høyt nok så vi drakk en god del.

Les mer på:

www.villmenn.com