Anders til rors.
«Hurra» passer forbi.
Dieselfylling på overfart.

Uten autopilot fra Azorene til Irland

Her kommer det siste reisebrevet fra Elisabeth og Anders på « Don't Worry». De nærmer seg hjemlandet, men først er det stopp i Irland.

Publisert Sist oppdatert

Den 31. mai startet vi overfarten fra Azorene til Irland. Det gikk fint i begynnelsen, men litt lite vind. Vi seilte sammen med «Hurra». Dag to sluttet autopiloten vår å virke, og vi fikk ikke start på den igjen. Det ble starten på en veldig slitsom seilas med kontinuerlig håndstyring.

Det er virkelig to forskjellige måter å oppleve en seiltur på; når man har mulighet til å bruke autopilot og når det ikke er et valg.

Vi seilte etter hvert også sammen med «Noravind». De syntes de hadde så mye fritid på overfarten og begynte å bli lei av å se video på nattevaktene. Vi var ikke noe særlig missunnelige der vi satt «lenket» fast til styreposisjonen og frøs noe helt forferdelig. Vi rakk ikke å lese ut en eneste bok engang.

Det var deilig å ikke ha sprayhood i Karibia, men ikke så deilig nå. Vi satt med floatingdress begge to og superunderøy, ullsokker og lue og våtter. I «Hurra» gikk de i shorts og t-skjorte fordi de hadde le i cockpiten.

På det sjette. døgnet streiket begge skuldrene mine ved at de låste seg, og jeg kunne ikke styre noe særlig mer. Vi brukte ni døgn over, så det er ikke vanskelig å forestille seg at de siste døgnene var tøffe for Anders.

Rørende dyreliv

De første dagene så vi utrolig mange delfiner, sikkert hundrevis hver dag. Men det virket som de ble borte jo lengre nord vi kom. Vi så også en del døde skillpadder, 5-6 stykker, som fløt litt rart i vannskorpen. Det var egentlig ett litt trist syn.

Jeg så også hai et par ganger, samt spekkhogger og pilothval. I tillegg var det enormt mange maneter, som så ut som små luftbobler. Hvis man så litt nærmere på de, så kunne man se at de hadde lange tentakler under seg som var mange meter lange og ganske tykke. Gufne greier…

En kveld var det en liten svale-liknende fugl som brukte hele kvelden og natta til å klare å lande på båten. Og tidlig neste morgen klarte den det. Den satt på en av dieselkannene og plutselig datt den av. Men den satt seg bare på dekk, og der ble den helt til den døde noen timer senere. Og tror du ikke konen kom i begravelsen… Det var litt rørende. Men hun ble så masete der hun forsøkte og klarte det noen ganger, å fly inn i båten. Vi tror hun også hadde tenkt seg å dø. Hun ville ha le og la seg inne i capsen min, og til slutt la hun seg oppå genoaskjøtene. Dette var ikke så heldig da vi rullet ut genoaen. Hun ble rullet ut hun også.

Irland i sikte

Vår første havn i Irland ble en liten bukt som het Baltimore. Vi var på vei til Kinsale, men var så slitne at vi stoppet for å sove. Det var helt nydelig.

Dagen etter, 8. juni dro vi videre og ankom Kinsale. Her ble vi møtt på brygga av ”Hurra”, «Noravind» og «Snorre». Det bar selvsagt rett på bar. Veldig gøy.

Kinsale var en utrolig koselig og liten havneby hvor det var et veldig aktivt seilmiljø. Det syntes vi er gøy. Her var vi i 5 dager. Sammen med «Noravind» gikk videre til Dublin, via et lite sted som het «Arklow». Vi var i havnebyen til Dublin som heter Howth i fire dager og ankom i dag etter en nattseilas Nord- Irland, havnebyen til Belfast.

Her blir vi nok noen dager før vi drar til Skottland. I kveld er det spådd styrke åtte på Beauforts vindskala og 11 i morgen. Det er tre lavtrykk som har slått seg sammen og vi ligger rett i øyet. Så vi er værfaste.

Når vi drar herfra skal vi gjennom Krinankanalen og Kaledoniakanalen i Skottland. Vi gleder oss veldig til å seile gjennom høylandet i Skottland.

Hilsen Elisabeth på «Dont’t Worry»