ARC+

Kun ett døgn til mål!
Kun ett døgn til mål!
Kun ett døgn til mål!
Kun ett døgn til mål!

Kun ett døgn til mål!

Vinden blåser endelig som den skal, og ARC+ går mot slutten for Amalie II. Det er tid for ettertanke...

Publisert Sist oppdatert

HOVEDBILDE: Havoverfarten går mot slutten. En tid man vil savne! (Foto: Stefania R. Nilsen)

Litt sentimentale

Litt over ett døgn og så er Amalie II i mål i Karibia. Litt vemod sniker seg inn mellom linjene i dagens rapport fra skipper Rolf Ole Tomter: den vidunderlige tiden på havet går dessverre mot slutten.

Tid er ikke bare tid

- I dag ønsker vi å dele med dere noen tanker om oppfattelse av tid…

Men la oss starte med absolutte tider og posisjoner, slik rapporten viste oss når den tikket inn her klokka 0900 lokal tid - 1200 UTC.

Vi holder vår 11. plass overall - og vår 7. plass i klasse A. Vi har nå kun 206 nautiske igjen. Noen digre katamaraner og tre X-er og en nyyydeiig Swan har allerede krysset mållinjen og er i full gang - i ordets rette betydning - med å ta seg av den lokale rompunsjen :-).

Vinden svant hen i natt, og yanmaren måtte til pers igjen. Lengselen til havn samt nok diesel og lite vind gjorde valget enkelt. Men siden daggry har vi sust av gårde i herlige 15 knops vind fra øst/sørøst i 7 knops fart for bare vår elskede, uslitelige og lett innrullbare gennaker! Og værmeldingen tyder på at vi vil ha glede av denne vinden helt til mål!

Oppfattelse av tid

- Så litt om dette med oppfattelse av tid. Alle vet jo at det i dagligtalen nesten ikke går en dag uten at man hører en eller annen utbryte: "Åh, tiden bare løper fortere og fortere av sted! Ett år er jo ingenting!"  

Og snart er det jul… Og snart er det å tenke på sommerferien... Og båtpuss der hjemme... Tiden flyr!

Jeg tenkte på dette med tiden og hvorfor man ofte føler at tiden går fortere jo eldre man blir - og da har jeg følgende tanker om det.

Når jeg var en liten skolegutt, for eksempel 10 år, og sommerferien kom, var jo den ferien et Atlanterhav av tid! Den var uendelig lang. Det tror jeg kom av at jeg da hadde bare levd i 10 år, og de to månedene med skoleferie utgjorde langt over 1 % av hele det livet jeg hadde levd. Det var hele det livet jeg kunne bruke som referanseramme for hvor lang denne sommerferien kunne oppfattes å vare. Når jeg nå er over 50, utgjør en skole-sommerferie kun 0,003 % av hele det livet jeg har levd. Altså sommerferien er jo bare mikroskopisk i tid i forhold til hele det livet jeg bruker som referanseramme for lengden av ferien.

Siste døgnet på havet

Men hva i all verden har denne tidsgreia å gjøre i en rapport fra ARC+? Jo, når vi nå la ut på det siste legget i ARC+ fra Mindelo på Kapp Verde til Rodney Bay på St. Lucia og hadde 2100 nautiske mil og cirka 14 dagers seilas foran oss, visste vi at dette ikke bare ville bli en øvelse i å takle vær, vind og båt, seil og bølger. Det ville også bli en øvelse i å finne roen og nyte tiden om bord. Jeg tror jeg har med meg de aller fleste langturseilerne på at tiden synes rimelig lang på begynnelsen av en slik seilas, mens man etter hvert synes dagene flyr bare fortere og fortere, helt til man til slutt lurer på hvor i all verden alle disse dagene om bord er blitt av!

På det andre døgnet i seilasen, tar man bestikk og noterer tilbakelakt distanse. Da utgjør jo det døgnet hele 50 % av turen man har seilt så langt.

Men da vi tok bestikk i dag og merket av for distanse, utgjorde jo siste døgns distanse kun cirka 7 % av den totale seilasen. Ikke rart vi føler at dagene flyr fortere og fortere - enten vi seiler over dette tilsynelatende uendelige Atlanterhavet eller lever det vanlige livet der hjemme.

Dagens filosofiske fra skipperen på Amalie II.

Rolf Ole :)