Søk i arkivet

Som å bli født på ny
Som å bli født på ny

Som å bli født på ny

Klart det var anderledes. Å styre en tusentonner var ikke det samme som å styre en vanlig seilbåt på ti tonn. Alt virket så tungt, ja, nesten dorskt.

Det var vel ikke til å undres over at jeg følte meg litt som den store kaptein James Cook, der jeg stod til rors på fullriggeren «Christian Radich», i 45 knops vind og med bare en stump og tre stengestagseil satt. Stump? Ja, det er så de heter, seilene som sitter nest nederst på de tre mastene, under mersene og over fokka, storseilet og berginen, om vi regner fra formasten og akterover. Men at vi fikk storm under overfarten fra Bermuda til Azorene nå i januar, var ikke mer enn vi måtte tåle, som skipper Clas Jagdum lakonisk sa.

Hadde Clas kunnet følge sitt hjerte, ville han satt et par stumper til, og sikkert en mers eller to også.  I 17 år hadde han seilt på «Christian Radich», og han visste hva skuta var god for. Men å krysse Nord-Atlanteren midvinters er ingen spøk, og slett ikke når han betraktet mannskapet han hadde til rådighet. Utover den faste besetningen på drøye dusinet var resten av de ombordværende, i alt 68 kvinner og menn i de fleste aldre, for noviser å regne, ja, mange hadde knapt satt fot på et seildekk før.  Brorparten gikk om bord i Karibia og hadde ikke større trening i riggen enn den de fikk mens været ennå var godt under den ukelange seilasen opp til Bermuda. Og la det være sagt – det er frivillig å gå opp i riggen, men etter kort tid synes de fleste at den mest spennende øvelsen om bord er å klatre. De faste var ikke mange nok, og skulle Clas få skuta frem, var han avhengig av at også de urutinerte deltok som best de kunne. Å lære dem sjømannskap var viktigste oppgave, det lå i skutas sjel.   Best, derfor, å gjøre som «the prudent sailor», å møte lav­trykket med redusert seilføring.

Men, hui, som det gikk, likevel. Vinden kom fra sydvest, og vi tok den over styrbord låring. Vi logget mellom syv og ni knop i den alt grovere sjøen.  Vi slingret en del, og holdetau ble spent over hoveddekk så de hadde noe å holde i, de som  skulle fra byssehuset som lå midtskips og akterover til halvdekk, der Clas og styrmennene hans holdt til i det såkalte bestikket. Eller til roret, for dem som skulle ha rortørn.

Å stå til rors i slikt brus var frydefull gjerning. Jeg måtte tenke på min bestefar som lærte meg å seile, og som en gang sa at hadde han kunnet velge fritt, ville han vært skipper på en fullrigger i Victoria-tidens England. Næret jeg ikke samme ønske selv, der jeg tviholdt på rattet for å holde båten på kurs?

– Litt annerledes enn det du er vant til, kan jeg tenke meg?

Det var Clas som hadde sneket seg innpå meg bakfra. Han hadde stått i bestikket og fulgt med på hvordan jeg styrte. Ikke helt perfekt, skjønte jeg på tonefallet hans.

– Du kan så si, mumlet jeg og grep enda fastere om rattet. En gang for mange, mange år siden hadde jeg vært dekksgutt på en stykkgodsbåt i den norske handelsflåte. Der hadde også skipperen vært frempå med en korrigerende pekefinger de første gangene jeg stod til rors.

–  Vær litt i forkant, hadde han sagt. – Gi tidlig ror så kontrer du før neste bølge tar henne. Da finner hun sitt leie og rusler videre av seg selv.

Klart det var anderledes.  Å styre en tusentonner var ikke det samme som å styre en vanlig seilbåt på ti tonn. Alt virket så tungt, ja, nesten dorskt. Logirig var Radich også. Jeg stirret på kompassnålen til jeg ble blå i trynet, alt mens jeg forsøkte å være i forkant. Og langsomt fant jeg vel ut av det, for jo flinkere jeg ble, jo lettere ble hun på foten, og jo mindre måtte jeg snurre på rattet.

Roret stod ute på dekk, rett foran bestikket. En hustrig plass når været stod på, men samtidig det stedet som ga best oversikt. Fra tid til annen lot jeg blikket gli over riggen. For et virvar av tauverk, vaiere, blokker, rær og master! Som en ugjennomtrengelig skog strakk den seg mot himmelen, og hvordan finne ut av alt sammen? Gordinger, gitau, topplenter – nye navn på nye tau. Forre bram- og røylskjøter, store merse fall, kryss bram bras – «you name it».  Men fortvil ikke, etter et par uker vet du hva alle tauene heter og hvilke funksjoner de har, og på hvilken av de mer enn 200 naglene hvert enkelt tau hører hjemme når de skal løsnes eller settes fast.  Det er med andre ord system i virvaret, alt er logisk bygd opp, og når du kan det, er det som om du har lært et nytt språk.

Pluss 27 seil, også de med egne navn. Jager, klyver og mesan. Forre stump, store bram og kryss mers. Fokk og storseil. Forvirret?  Sikkert, men lett å lære, er du først om bord.  For fulle seil kan «Christian Radich» komme opp i 14 knop. Sprøtt å tenke på egentlig, for et stålskrog på drøyt 1000 tonn. Men 1360 kvadratmeter duk favner bredt.

Jeg har lang erfaring som dypvansseiler. Men å krysse Atlanterhavet på en fullrigger var som å bli født på ny. Selve prinsippet for seilingen er riktignok ikke vesensforskjellig fra seilas på en moderne Bermuda-rigget båt. På begge fartøyer skal seil settes, berges og trimmes. Men med en fullrigger følger også et sus fra sjøfartshistorien, den som brakte oss de hvite seil. Den som barket nordmenn til folkeferd og ga oss skikkelser som Ulabrand.

La likevel romantikken fare.  Å seile fullrigger i gamle dager var tungt arbeid. På de verste båtene arbeidet mannskapene som galeislaver for dårlig mat og lusete hyre, og under brutale skippere. Av dem som drog ut, kom ikke alle hjem, døden kunne være hyppig gjest om bord, som regel forårsaket av sykdommer som skjørbuk eller feber, men også av straffemetoder med dødelig utgang.  Hvem har ikke hørt om kjølhaling og nihalede katter?

Historien er dessuten full av beretninger  om seilskip som kjempet mot uvær ved Kapp Horn, eller mot ukers vindstille i de såkalte doldrums rundt ekvator. Eller om skuter i storm på Nord-Atlanteren vinterstid, for den saks skyld.  Felles for dem alle var at de hadde last om bord, og lasten skulle frem, koste hva det koste ville, og innimellom kostet det altså liv.

Å seile på «Christian Radich» er naturligvis lystseilas i forhold, men heller ikke der skjer tingene av seg selv. Arbeidet med seilene er tungt arbeid, enten det skjer i riggen eller på dekk. Det tok ikke lang tid før haling av tauverk ga træler og vannblemmer i håndflatene, og skipet hadde ikke mer enn forlatt en havn før mange ble sjøsyke, en lidelse det som regel tar tre døgn å kurere. Men motivasjonen var sterk, sjøsyke og træler var snart glemt; her skulle det først og fremst seiles, og det 24 timer i døgnet. Medseilere som vi ble kalt, vi som hadde gravd litt i hovedsak måtte skape selv.

Vi var en underlig flokk. Vi kom fra alle samfunnslag og fra alle deler av landet. Vi kjente hverandre ikke da vi møttes, men etter endt seilas forlot vi «Christian Radich» som venner.  Livet på banjer’n var trangt; der vi sovende i våre hengekøyer kunne snorke og prumpe om kapp, og der vi fortumlet og småbannende dultet bort i hverandre når vi en mørk nattetime ble purret for å komme oss på vakt. Men tro det eller ei, dette «brakkelivet» ble mest en fornøyelse etter hvert. Latteren satt løst, samtalene fløt og for ikke å glemme det beste av alt: Det var også på banjer’n vi spiste, og hvilken mat var det ikke stuert Svein og hans kokker tryllet frem? Den dagen det rullet som verst og vi hørte kjørlene rase rundt i byssa, fikk vi andebryst med blomkålpuré til middag, selv Theatercafeen kunne ikke ha gjort det bedre.  

Alle kan seile på Christian Radich, heter det. Jeg har bare ett råd: Gjør det. Skipet er på tokt hele sommeren, og etter denne vinterens suksessrike Atlantic Crossing skulle det forundre meg mye om seilasen ikke gjentas også neste år.

For det er først når du har seilt på en fullrigger du kan begynne å tenke på deg selv som fullbefaren.

 Kommentarer

Nyhetsbrev

Få oppdaterte nyheter om seiling helt gratis på mail to ganger i uka.

KOMMENTARER

Har du en mening om denne saken – del den med oss! Vi ber om saklighet, respekt for andres meninger og at man holder seg til emnet. Les våre retningslinjer her.  Vi modererer diskusjonen om nødvendig. Vennlig hilsen redaktør Axel Nissen-Lie.

Gå til toppen