Søk i arkivet

Foto:

Seilernes verdenBrutalt OL

Veien frem til OL er lang og til tider ensom, og sjansen for å bli skuffet er langt større enn muligheten til å lykkes. Helt siden OL i 1924 har regelen vært slik at hver nasjon kan stille med kun én deltager i hver klasse. Det betyr at nåløyet er trangt. Å få delta i OL er kun noen få forunt – å vinne medalje enda færre. Nivået er kjempehøyt, og for å nå dit kreves det årelange forsakelser og tusenvis av treningstimer. De store nasjonene pumper ut millioner av kroner for å gjøre sine beste seilere bedre.

Norges mål i OL er å ta medaljer og olympiske poeng. Det er hva som teller. Det er Olympiatoppens krav. Det er hva mediene skriver om. Det er det som blir husket. Norges Seilforbund har også hele sin utviklingspyramide rettet inn mot OL. Man skal klatre fra Optimist til Laser eller Finnjolle – til de olympiske klassene. Avtroppende sportssjef, Jan Steven Johannessen, mener man utviklingsmessig er på topp som 35-åring. Da er erfaringsgrunnlaget solid og fysikken fortsatt på topp. Da er muligheten for suksess statistisk størst.

Veien dit er lang. Kristian Ruth deltok i år i sitt tredje OL. Han er 31 år. I OL i Tokyo vil han være 35 – på topp. Én gang i løpet av disse 12 årene har han virkelig kunnet glede seg i OL; det var den overraskende 10. plassen i hans første leker. Fra London og Rio reiste han skuffet hjem. Går han løs på fire nye år?

Å satse på OL er en brutal og krevende reise. At det skal være krevende å ville bli best i verden, er selvsagt, men da må det være slik at de som stiller kravene, tilfører ressurser som står i stil til målene som settes. Slik er det ikke. Olympiatoppen krever mye av seilforbundet for at de skal støtte de seilerne som er potensielle medaljehåp. Dette kravet preger i stor grad den generelle virksomheten og økonomien til NSF. OL-målet preger også unge seilere. Satser du ikke på OL, har du egentlig ingen klar karriere-stige å klatre i. For hva gjør unge seilere etter at de er ferdige med å seile Laser Radial?

Til OL-klassene søker de seg i alle fall ikke – hvilket også seilforbundet for lengst har innsett. Det reflekteres blant annet i NM-reglene, der det kun kreves deltagelse av fem båter for at det skal kunne kåres en norgesmester.

Etter OL i Rio de Janeiro, der ingen av seilerne levde opp til målet om å seile medaljefinale, har Olympia­toppen varslet at nåløyet neste gang vil bli enda trangere. Ingen norske seilere skal få reise til Tokyo i 2020 som «turister».

Men når kravene skjerpes ytterligere, bør ikke Olympiatoppen da også ta et større ansvar? Kanskje ville hele norsk seilsport være tjent med og føle det som en lettelse om all OL-satsing ble løftet bort fra Norges Seilforbund, slik at NSF i stedet kan skape interessante karriereveier og større motivasjon for flere seilere?

OL er for de svært få. For å yte både utøverne som er villige til å gå veien og seil-Norge rettferdighet, er det kanskje betimelig å spørre om det fins andre måter å organisere OL-satsingen på?

 Kommentarer

Nyhetsbrev

KOMMENTARER

Har du en mening om denne saken – del den med oss! Vi ber om saklighet, respekt for andres meninger og at man holder seg til emnet. Les våre retningslinjer her.  Vi modererer diskusjonen om nødvendig. Vennlig hilsen redaktør Morten Jensen.

Gå til toppen