Søk i arkivet

Foto:

Seilernes verdenBølgestøy

Det fins mange typer støy ute på fjorden. Bølger kan også støye.

Den andre dagen i norgesmesterskapet i Andunge i høst var seilasene fremskutt en time. Det var meldt svært lite vind, men arrangørene håpet å kunne utnytte den lille brisen som var varslet tidlig om morgenen. Og vi deltagere stevnet ut på Oslofjorden ved 09-tiden på en blank og stille fjord der kun noen krusninger her og der indikerte at det var vind. Det ble en herlig, rolig transportseilas ut til regattabanen der linjene til den over 70 år gamle konstruksjonen gled silkemykt igjennom vannet. Seilenes bus avtegnet seg pent og rolig over oss.

Det ble én regatta i denne svake morgenbrisen, og med den var NM-statusen i havn. Reglene krever at det må gjennomføres minst fire seilaser for at mesterskapet skal være gyldig. Morgenseilasen var den fjerde. Resten av dagen besto i å ligge og vente på vind.

Denne ventingen ble mer og mer ubehagelig, for mens sola steg, økte også trafikken på Oslofjorden. Andungen lå ikke lenger mykt i sjøen, men ble slengt hit og dit av bølgene som kom fra alle kanter. Storseilsbommen slang frem og tilbake, og det smalt i seilene hver gang de ble slengt fra side til side. Mange tok ned seilene for å få fred.

Seilasene dagen før hadde også blitt gjennomført i lite vind, og den største utfordringen ved siden av å seile riktig på vindkantringene, var å forsøke å holde fart i båten hver gang det kom bølger med uventet retning og med en unaturlig størrelse i forhold til vindstyrken. Slike bølger kom ustanselig og kontinuerlig. Det ga assosiasjoner til Alf Prøysens sang om «Humpetitten».

En venn av meg kom padlende forbi mens vi lå der og ventet.

– Nå kommer endelig snart den tiden av året hvor det går an å padle her og vi ikke må stå opp i otta eller dra ut sent om kvelden for å få en rolig stund. Senhøsten er fin for oss padlere.

Det er flott at Oslofjorden taes i bruk og er til glede for mange, og disse ordene er slett ikke noe korstog mot dem som er der og etterlater seg bølger sammen med kjølvannsstripen. Det gjør vi alle i større eller mindre grad.

Nei, dette er derimot kun en liten fundering over det fenomenet at det er de små og utsatte som alltid må vike for de store og sterke. Det er de som søker ro, som må vike for dem som skaper støy. Padlere, roere og seilere i små båter må ty til tidlig vår og sen høst – eller tidlig morgen og sene kveldstimer – for å kunne utfolde seg og nyte det de søker etter. Midt på dagen og om sommeren er det ikke noen fornøyelse å være utpå – selv ikke på blanke dager. Da er det for mye støy – bølgestøy.

Skjønt; vi seilere har et fortrinn fremfor alle de andre: Når det blåser skikkelig og bølgene topper seg hvite – da får vi atter sjøen for oss selv. Da kommer også de små seilbåtenes fortrinn til sin rett. Den sjansen bør alle seilere gripe og ikke gå for motor med naken mast. Da går de jo glipp av seilingens genuine opplevelse.

Morten Jensen, redaktør

 Kommentarer

Nyhetsbrev

KOMMENTARER

Har du en mening om denne saken – del den med oss! Vi ber om saklighet, respekt for andres meninger og at man holder seg til emnet. Les våre retningslinjer her.  Vi modererer diskusjonen om nødvendig. Vennlig hilsen redaktør Axel Nissen-Lie.

Gå til toppen