Store avstander, men fin fremdrift

Det er herlig å seile en trimaran som gjør ti knop, for her er avstandene store, sier Toffen Thorleifsson i en e-post til Seilas.

Publisert Sist oppdatert

- Isag har vi nådd den nordligste kysten på den enorme Jamal halvøya. Vi har seilt 2500 nm siden vi forlot Oslo, nesten halvparten i russisk farvann.  Trimaranen seiler fint, og det er behagelig å holde en marsjfart på ti knop, særlig ettersom vi nå seiler i riktig retning, sier Toffen. - Det er en stor forbedring i forhold til å krysse i kuling. Karahavet er enorm. Vannet er brunt og over 300 nm har vi bare sett få sjøfugler. Temperaturen er fem grader pluss, det er skyet med noe tåke av og til. Solen er et sted der oppe.

 

Dette gir oss tid til å reflektere over de enorme avstandene på den nordlige ruten. I stredene finner vi etterladenskaper fra investeringer og etableringer foretatt under Sovjetregimet for å befolke områdene og for å etablere regular skipstransport. Idag er de fleste av disse forlatt, mens det fremdeles er skipstrafikk langs kystene, særlig som en følge av utvinningen av olje og gass utenfor Jamalhalvøya. Sergey Dayneka og karene ombord på Atomflot isbryterne er svært hjelpsomme og yter service til all skipstrafikk, også til vår lille trimaran. 

Vi er nå på vei østover mot det neste, og siste siberiske fastland, Taimur. Før vi kommer så langt skal vi imildertid krysse de enorme deltaer med strømmen som renner ut fra elvene Ob og Jenitsey. Dersom man går opp Jenitsey elven, kommer man til den kinesiske grensen, men det skal jo ikke vi! Imidlertid må vi holde utkikk etter drivtømmer som flyter fra elevene og ut i havet.

Øst for oss er nå Dickson, den siste utpost før Taimur  og Cheluyskin.  Asias nordkapp.