Ingen ville hjelpe

Madeleine fikk på seg min nye redningsvest og jeg tok på meg min brors flunkende nye blå HH-vest. Begge vestene ble sjekket, patronene satt som de skulle, fløyte, munnstykke etc var ok.

Vi gikk rolig ut fra brygga og mot sundet. Alt virket trygt og greit, til tross for mer sjø enn trivelig var -  til vi var midt i sundet mellom Ramsøya og Skottevik brygge.

Vesten sviktet

Da, helt uten forvarsel og uten at jeg verken så eller var forberedt, kom en voldsomt mye krappere og hardere bølge inn fra babord, løftet båten og vippet baugen opp som på en dumphuske. Min stedatter ble skutt ut av båten som fra en katapult samtidig som resten av båten ble kastet rundt og jeg selv ble kastet i vannet. Båten kom etter og rekka traff meg hardt i hodet og skjøv meg brutalt dypt ned under båten. Alt skjedde i løpet av et sekund. Svimmelheten var nesten overmannende og jeg fortsatte å synke…. Vesten blåste seg ikke opp….

Men det oppdaget jeg ikke før jeg traff rekka igjen når jeg, uten overhodet å skjønne hva som hadde skjedd, sparket fra og svømte opp til overflaten, fikk skjøvet fra og kom opp av vannet på utsiden av den veltede pioneren som nå lå fullstendig uten fribord med motoren så vidt synlig – men som fortsatt var i gang!! Nødstopp-stroppen hadde røket og motoren gikk merkelig nok på tomgang.

–Min stedatter lå heldigvis og fløt med fullt oppblåst vest. Heldigvis hadde i allefall en av vestene fungert som den skulle. Min var bare et ekstra plagg som overhodet ikke gav oppdrift. Begge årene fløt raskt av gårde fra oss og var på vei mellom to små holmer og ut i åpent hav. Det samme var vi.

Hadde dette skjedd et øde sted uten båttrafikk utenom ferietid ville muligheten for hjelp vært marginal. Men her lå vi begge to i vannet med en pioner full av vann, uten årer og kun en vest som virket midt i et ferietrafikkert sund. Vi lå faktisk midt i leia, og det var motorbåter på vei mot oss – trodde vi.

Fem båter- ingen stoppet

Til sammen fem motorbåter mellom 25 og 32 fot var på vei gjennom sundet, mot oss. Og jeg var både takknemlig og lettet over at vi hvert øyeblikk skulle få hjelp. De krappe bølgene vinden som drev oss ubønnhørlig mot åpent hav, klærne som tynget og vesten jeg nå holdt på å blåse opp gjorde meg sliten. Raskt sliten. Det var nærmest umulig å unngå å svelge vann innimellom. Båtene nærmet seg og vi vinket og ropte begge to.

Men hva skjer?

Ti meter før den kjører på oss velger første båt å vike styrbord og kjøre utenom oss. Ikke et ansikt å se i vinduene, ingen kallesje akter som åpner seg slik at noen kan stikke hodet ut å spørre om vi trenger hjelp. Ingen ting. Jeg blir så overrasket og sjokkert at jeg ikke klarer å bli sint. Neste båt er 50 meter bak, men også den svinger utenom med svært god margin. Ingen åpning i kallesjen, ingen reduksjon på farten, ingen antydning til interesse for å hjelpe to som ligger i vannet midt i sundet med båten fullstendig fylt med vann, årer som flyter vekk i bølger og vind. Heller ikke båt 3, 4 eller fem reagerte på annen måte enn med unnamanøver i stor bue. Ikke en av akterkallesjene ble åpnet på siden eller bak. Ikke et ansikt som kikket ut. Ikke antydning til hjelp. Derimot solid fart som gjorde at de gravde opp mer sjø rundt oss. Vi vinket og skrek til alle 5. Høyere og mer dramatisk etter hvert som vi oppdaget at reaksjonen og interessen for å hjelpe 2 i definitiv havsnød uteble. Og så var det plutselig tomt for båter. Samtlige valgte å overlate oss til oss selv og bølgene. Sjokket over dette totale fravær av godt sjømannskap, medmenneskelighet, vilje til å hjelpe og ignoreringen av at det faktisk var to mennesker i en fortvilet og livstruende situasjon i sjøen var formidabelt. Jeg trodde ikke det var mulig!

Øsekaret fra båten fløt plutselig rett mot meg og jeg grep det, tok forsiktig tak i ripa og begynte å øse. Det sies at verdens mest effektive lensepumpe er en mann med panikk og øsekar. Det stemmer! Men vi var på vei mot åpningen mellom holmene og ut mot åpent hav. Dette var ikke bra i det hele tatt. Og jeg fløt ikke godt. Jeg var sliten.

Måtte hjelpe seg selv

Min stedatter hjalp til å stabilisere båten fra motsatt side av der jeg øste. Og jeg øste! Med 10-15 cm fribord sparket hun fra motsatt av meg når jeg forsøkte å gli over ripa. Og det gikk. Liggende i vannet i båten øste jeg for livet. En del sjø slo stadig inn over kantene og øsingen gikk treigt. Men det gikk riktig vei. Og etter ca 20 minutter tok vi sjansen på at også min steddatter kunne komme seg over i båten. Den var fryktelig ustabil, men vi fortsatte å øse. Jeg med øsekar, hun med hendene. Og hell over alt hell. Motoren putret fortsatt. Hvordan det var mulig aner jeg ikke og jeg valgte da, og velger fortsatt å tro på englevakt. For den skulle ikke kunne gå. Uten årer, i en båt som er det mest ustabile jeg noen gang har vært i svingte jeg baugen forsiktig mot land og håpet at vi klarte å lure oss på innsiden av første holme før motoren evt stoppet.

Og utrolig men sant, vi klarte å øse oss nesten tomme og komme oss i le og til brygga. Fullstendig utslitte, med adrenalinet nærmest dryppende, sjokkerte over fraværet av vilje til hjelp fra andre båter – men takknemlige for å ha klart oss.

Så hvorfor denne selvopplevde historien? Svaret er enkelt, men like fullt svært alvorlig. Vi har alle en plikt til å hjelpe andre i nød når vi ferdes på sjøen.

Egoisme er ikke god sjømannskap

Det kan gå galt for oss alle, og vi er avhengig av å vite at vi hjelper hverandre og tar ansvar. Selv har jeg både slept andre med motorhavari og dratt andre av grunner. Ulykker og problemer kan ramme oss alle på sjøen og vi må vite at vi er der for hverandre når problemer oppstår. Det er ikke slik at Redningsselskapet har vakt og hjelp på hver holme og hvert skjær. Svært ofte er det den raske hjelpen fra deg og meg som er avgjørende for liv eller død. Egoisme og ansvarsfraskrivelse er ord som ikke hører hjemme i godt sjømannskap. Derimot er hjelp, årvåkenhet, ansvar og medmenneskelighet elementære begreper og skal være en del av vår bevissthet når vi ferdes på sjøen. Det gjør dette fantastiske elementet som er et paradis for så mange av oss til et tryggere og bedre sted og nyte friheten og lade ”batteriene”.

Rune Nilsson