Stupbratt læringskurve

OVER: Tirill Mohn og Gry Rogne jobber med storseilet.

For to uker siden hadde tre av de fire jentene om bord i Vindøen «Animara» aldri satt sine ben i en seilbåt. Om få uker skal den samme gjengen seile Færderseilasen.

– Målet er å gjennomføre i ok stil, sier May-Britt Magndal, idet den 29 fot lange Vindøen «Animara» til Elisabeth Wergeland siger utover i Lysakerfjorden.

Det er tirsdag ettermiddag og midt i mai. Jentene, som alle er i 30-årene, er på vei ut til sin andre treningstur med «Animara». Meningen var egentlig å delta i den felles tirsdagsregattaen til Ullern og Frognerkilen båtforeninger. Men med kun én times teori hjemme hos skipperen og én tidligere tur på sjøen, bestemmer skipper Elisabeth Wergeland seg for at det er viktigere å lære jentene å håndtere båten på en grunnleggende måte enn å fokusere på femminutters-signaler og gode starter.

Foreløpig har jentene kun satt av tirsdagskveldene til trening, så læringskurven vil bli intet annet enn lynrask og stupbratt.

Surfbrett på Glomma

May-Britts erfaring med seilbåt begrenser seg til en brettseilas nedover Glomma som barn, der hun endte opp i en vik ved utløpet til Vorma og måtte hentes hjem igjen.

 – Den gangen trodde jeg at jeg seilte, men egentlig drev jeg visst bare med strømmen, ler 37-åringen, som legger til at hun har krysset Vänern i storm. I motorbåt.

Sammen med Tirill Mohn og Gry Rogne svarte hun ja da båteier Elisabeth tidligere i vår søkte etter jenter som ville danne et Færderlag.

Grunnleggende lærdom

Vel ute på den noe urolige og trafikkerte Lysakerfjorden gir skipperen Tirill ordre om å heise storseilet.

Seilet er allerede gjort klart til heising, og den ferske seilerjenta løsner fallet og fester det rundt vinsjen med den største selvfølge. Så begynner hun heise. Gry kommer også til for å bistå. Det går greit et godt stykke opp. Så stopper det opp.

– Hmf..det ser ut som seilet har hengt seg opp i den tråden.. hva var det den het igjen?, lurer May-Britt, og peker på stedet der seilet har hengt seg opp.

 –  Vantet?, ja vantet var det visst. Nei, lazyjacken. Dere har ikke tredd fallet på riktig side av lazyjacken, gjentar May-Britt og peker oppover.

Skipper Elisabeth smiler og er fornøyd med at jentene fant ut av dette på egen hånd. Storseilet går derfor ned og opp igjen, før motoren slås av.

Vil lære

Vinden er ustabil og hakkete, og jentene påpeker at dagens forhold er langt mer utfordrende enn på den første seilturen de hadde for en uke siden. Da var det nemlig ganske så stille, og de hadde god tid til å forberede slag og bauter. Seilet reagerte rolig og forutsigbart på en hver manøvre. I dag skjer ting litt raskere.

– May-Britt, er du klar til å løsne genuaskjøtet på styrbord, så tar dere andre å trekker inn på babord? roper skipperen.

Stemmeleie tilsier at kommandoen er like mye et spørsmål som en ordre. Men de samstemte jentene reagerer, om ikke helt i America’s cup-tempo, raskt nok til at båten snur baugen motsatt vei og seilet lydløst smetter over på den andre siden av båten.

– Men, si meg, hva var det vi egentlig gjorde nå?  lurer jentene. De vil vite hvorfor båten reagerer slik den gjør på manøvrene de nettopp har gjennomført. Tirill understreker viktigheten av at skipperen stadig gjentar hva som skal gjøres og hvorfor.

– Den største utfordringen vår, eller kanskje til Elisabeth, er at vi ikke klarer å “lese” båtens bevegelser og hva som følgelig bør gjøres. Det betyr at Elisabeth først må forklare oss hva vi skal gjøre, før vi kan gå i gang med oppgaven. Da har det allerede gått mye tid. Og hvis vi er heldige, klarer vi å utføre oppgaven på første forsøk, ler hun.

Jentene understreker også at skipperen gjerne må «kjefte» litt mer på dem når ting må skje raskt. Det tåler de.

Fra hund til seil

Jentekvartetten kjenner hverandre fra hundemiljøet, hvor båteier Elisabeth Wergeland (35) er instruktør. Da hun i vinter kjøpte en Vindø 32 ble hun oppfordret av seilkjæresten Anders til å organisere et jentelag til Færdern.

– Jeg måtte jo ta utfordringen, til tross for at jeg ikke hadde noe lag klart og det var kort tid å trene frem til Færdeseilasen. Siden hunder og hundetrening er min andre store interesse ved siden av seiling, var det naturlig å spørre jentene her, forklarer skipperen.

De tre jentene som har blitt med  er klare for å finne en ny interesse ved siden av hundetreningen. At ingen av de interesserte hadde noe som helst seilbåterfaring gjør det hele mer spennende og  utfordrende, synes skipperen som fyller 35 år i juni.

Har seilbåt i blodet

Elisabeth er vokst opp med seilbåter, fra Topper-jolle, Marieholm 21, og RJ-85 til ketchen «Don´t Worry», som hun og kjæresten Anders seilte over Atlanteren  for noen år siden. Sistnevnte tur ble forøvrig godt dekket på Seilas.no  i form av flere reisebrev fra paret. Oldefaren til Elisabeth var skipsreder, bestefaren seilmaker, og selv har hun både eid flere seilbåter. Hun har også bodd i en Scanmar 33 på Aker brygge sammen med hunden sin.

Regattaseiling er derimot en forholdsvis ukjent aktivitet for Elisabeth, som i år har deltatt flere ganger som gjestemannskap på «Ille Moro», hvor kjæresten er fast mannskap.

Seilas følger seildebutantene i «Team Animara» frem mot Færderseilasen. Tirsdag 18.mai vil Terje Wang være med ut og gi jentene noen grunnleggende trimmetips.

Se flere bilder fra treningsturen ved å klikke på vår billedspesial under.