Todelt skole på Petit St. Vincent
Andy i Wallilabu - en god venn
Caribindianerne, antatt utdødd, samler urter til oss
Carl Otto og John Håkon mener de har dykket etter hummeren selv
Vi trives og lever enkelt på de lokale stedene
Alex ble en god venn og guide

Beretning ved reisens slutt

Nina Wego har avsluttet sitt karibiske eventyr for denne gangen og deler inntrykkene ved avslutningen av turen med Seilas

Publisert Sist oppdatert

Avsluttende beretning ved reisens slutt

 fra John Håkon og Nina

 

Lenge siden karnevalstid på Trinidad nå - hektisk og sprakende, en enestående opplevelse. Tenk med karnevalsdrakten fulgte gratis mat og vin, samt to body guards. Det ble utlevende, farlig, og fargerikt - en unik innsikt i en annen levemåte. Et rikt oljeland hvor de fattige ofte bor i skur i strandsonene, de få rike i villaer oppetter dalsidene. Men livsgleden er som på alle øyene stor, elleville strandparties med calypso, soca, samba - en livsglede, fantasi og kjærlighet til ungene sine. Men korrupsjon og klasseforskjell skaper grobunn for misunnelse og en kriminialitetsrate som tar strupetaket på både demokratiet og turismen.

 

Sjørøvere ikke eventyr - men tøff virkelighet

Vi hadde nå hørt så mye om voldtekter, drap, ran, og narkotikatrafikk at vi hadde mistet mye av gnisten på å seile vestover mot Panama. I bøya vi lå i Chacaramas hadde kona blitt tatt mens mannen så på med pistolmuning i munnen, båten strippet, mannen skutt bare noen uker før.  I Venezuela og Mellomamerika kan man ikke ligge i uthavn lenger. I havnene gjerder, låser, bevæpnede vakter overalt.

Etter hektiske dager på Trinidad seilte vi ut fulgt av et coastguardhelikpoter med Venezuelas kyster tegnet i horisonten mot vest. Solen sto langsomt opp i fuktig tropeluft. Med ett så vi en fiskebåt med stø kurs mot oss. Vi stivner til.  Hva vil de? Pirater? Vi har ikke våpen.... fiskebåten kommer nær innpå...Jeg angret et øyeblikk på at vi hadde kastet pistolen overbord. Skuta glir forbi. Vi pustet lettet ut (vi burde jo ha vinket og spurt om fiske...) skjønt enige om at vi hadde tatt den rette avgjørelsen med å seile rett nord og opp til Cuba. Dette skal jo være en positiv opplevelse - ikke angst som puster oss i nakken så snart det mørkner.

 

Glade og lettet  nådde vi Grenada, den første øya i perlerekken langt nok unna fastlandet til ikke å være plaget av pirater. I frisk solnedgang tilbake til Pricley Bay hvor Carl Otto Sætre og Kari venter på stranden. Alle fire dro øya rundt i håp om å se apekatten som bet Nina i beinet samt en landsbyfest hvor vi fikk velge ut dagens fangst på spidd, være med på leker og musikk med de lokale. På Tobaco Keys ventet hummerfiskerne med grilling på stranden. Fantastisk dykking på ytterste rev for siste gang.

 

Farvel til hvalfangere og gamle venner

Carl Otto har drevet sosialantropologiske studier i studietiden på Bequia - NIJO satte kursen dit. Gjensyn med det gamle hvalfangersamfunnet i Friendship Bay var stort - fortsatt har de rett til å skyte to hvaler pr.år. Litt av et drama når lokale fiskere kjemper med hval i sine enkle, små båter.  Samfunnet forbausende lite endret på 25 år. Mye mindre enn folk og fe i Arendal eller Oslo på samme tid. 

Vi løp på stranden, spiste lambi på Devils Table, danset i gaten og tok avskjed med de mange kjente, fra Mariann til Alva, svart indianer med fiskeutstyr og organisten mr. Fisherman som lot oss synge operetter i kirken på julaften - det skotske samfunnet samt calypsosangeren Johnny, nostalgisk vitende at dette antakelig var siste gang.

På vei nordover stoppet vi i Fort de France, tok farvel med Hjørdis og hennes kjekke martinquesemann som vi har vært mye sammen med. Nina tok håndbaggasje med håndkle og tannbørste og fløy hjem til Norge for å sjekke barnebarn og rabis...Meningen var å ta igjen John Håkon på en av Jomfruøyene lenger nord pr fly. Cuba lå der fortsatt som det forjettede land. Vi ville oppleve systemet her før Castro ennå var gått av, og bruke mine gode spanskunskaper til studier her.

 

Skjebnen ville det anderledes.

Ingen rabis, ingen viltre amøber etter å ha nydt rått kjøtt over bålet med de innfødte, men en illsint svulst i endetarmen ble resultatet. Dermed endte eventyret vårt med at den brave John Håkon seilte alene til Tortola hvor NIJO ble skipet med et hollandsk lasteskip til England. Nina først til Spania med barnebarn så rett til bestråling. Vårt nomadiske liv fortsetter, nå ufrivillig. John Håkon kom fort hjem og en måned fristet vi bylivet sammen i en super leilighet på Majorstua som Radiumhospitalet spanderte på oss (til huset på Bygdøy ble ledig). Nina er nå fri for onde, villfarende celler, matlysten er tilbake. Kun en operasjon til høsten gjenstår. John Håkon henter NIJO med Nils Løge og Gabriel som mannskap fra Southampton og seiler i disse dager oppover Europas kyster. Man kan høre på satelitten at selv ikke kakelakker kan ødelegge gleden over å være tre tøffe karer på tur mot vind og vær. Nå er det Kielerwoche neste for dem. Og jeg gleder meg avsindig til å møte dem på Bornholm eller Anholt i slutten av juni.

Fristende å si snipp, snapp, snute... eller kanskje "Was nun kleiner Mann?"