Solberg på vei tilbake

Rund oss ligger de siste restene av fjorårets vinteris og dupper. Det er midt på natten, himmelen er gyllen rød og i månelyset kaster isfjellene lange, mørke skygger utover den speilblanke havoverflaten. JOTUN Arctic sin baugbølge bryter opp den tynne, elastiske nyisen som har lagt seg i løpet av natten. 

KNAPPEN. Når jeg kommer ut i cockpiten ser jeg Raymarine vindmåleren står på "True" og ikke "App". Det vil si at en ikke navngitt person har presser "True/App" knappen. En slik handling avslører vedkommendes personlighet - han burde holdt seg på land. Den virkelige vinden, "True", er en abstakt parameter som intereserer meterologer som finner adiabatiske prosesser i atmosfæren spennende. En hver driftig person, seiler eller ikke, vil være i bevegelse, og vinden en stillesittende bestemor føler vil derfor være irrelevant.

Skulle man allikevel ha en dyp indre trang til å vite hva "True"vind er kan man stoppe båten et brøkdel av et sekund, bare man for all del ikke presser knappen - da er man avslørt.

VINTER. Det er tydelig at vinteren er anmarsj. Tidligere i uken så vi store flokker med snegjess fly i V-formasjon sydover, og et tynt snelag dekker åskammene. For isbjørnene er sommerperioden uten havis en lang slankekur. Mens de venter på at vinterisen skal legge seg, titter de på oss med sultne, mørke, nyskjerrige øyne.

Tanken på at vinteren er rundt hjørnet fører til at vi blir bevisst at turen går mot slutten. Praten penses inn på våre nære og kjære der hjemme. Ombord på JOTUN Arctic og Skippi har vi spist av samme tallerken, og driti i samme bøtte. Opplevelsene og utfordringene har knyttet oss sammen.

OVER. I en liten båt kan en ikke gjemme seg bort, og realitetene kan være harde å møte. Vil de der hjemme noen gang forstå, eller har vi kun hverandre å dele denne opplevelsene med?