En seilas med ustanselige oppgaver som skal løses

Det å bivåne hvordan disse seilerne løser oppgavene sine helt på egenhånd, er imponerende, samtidig som det står respekt av dem som bryter fordi de ser at de står overfor oppgaver som kan gå på sikkerheten løs eller som kan få for store konsekvenser for utstyret. Å kjenne sine begrensninger er også en edel kunst.

SPINNAKER-TRØBBEL. På etappen fra Struten til Mefjordboen var vi vitne til at Karl Otto Book satte den 160 kvm store asymmetriske spinnakeren på Class 40en BLACK PEARL. Den kom opp med en skikkelig tvinn i bunnen; skjøthjørnet var tvunnet rundt halshjørnet. Det imponerende var med hvilken ro og overveielse Karl Otto løste problemet.

Man kunne nærmest se hvordan det knaket i tankene hans og hvordan han vurderte situasjonen. En stakket stund skjedde det ingenting, inntil han hadde tatt beslutningen og skred til verket. Båten ble klagt på kurs slik at han kunne hale spinnakeren inn bak storseilet. Der fikk han halt til seg underliket og han fikk en stor nok flik til å få satt kneet på deler av spinnakeren og holdt den fast på den måten.

Deretter fikk han frigjort skjøtet fra skjøthjørnet og tvunnet spinnakeren et par tørn rundt seg selv. Det hele måtte skje i le av storseilet mens båten styrte seg selv. En ørliten vipp i styringen i sjøgangen ville ha fylt gennakeren, og den ville ha føket ut av Karl Ottos favntak. Skjøthjørnet ble festet igjen – og på et blunk sto spinnakeren da den slapp ut av Karl Ottos favntak.

Manøvren kunne kun utføres av en seiler som visste nøyaktig hva han skulle gjøre.

PERFEKT JIBB. Senere var vi vitne til en perfekt jibb av Tor Hove i 41-foteren ELANOR. Det blåste 10 m/sek og spinnakeren falt ikke et sekund.

Og sikkert – mange andre gjorde tilsvarende manøvre utenfor vår synsvidde.

Etter hvert som seilasen skred frem kom meldingene. Svenske Jonas Claesson i NEED SPEED mistet roret ved Hollenderboen og returnerte tilabke til Garnholmen ved hjelp av en nødstyring som bestod av to bøtter som han slepte etter seg.

Geir Inge Juriks i JJ FLASH måtte gi seg på grunn av sjøsyke. Han hadde vært litt for lenge under dekk, og så fikk sjøsyken tak. Han måtte over rekka for å spy og håpet at det verste ville være over. Men det ga seg ikke og han vurderte at det ikke var forsvarlig å fortsette, selv om han så gjerne ville.

OPP I RIGGEN. Om bord i IMX-45en MALINE måtte Kjetil Bakke opp i riggen. Det ene vantet hadde løsnet og han måtte klatre i masten.

– Jeg kom til første saling, men jeg måtte opp til 2. saling for å få strammet vantet, og det er fem meter melom hver saling. Jeg må derfor gå inn til Stavern for å få noen til å hjelpe meg. Jeg har fått regattasjefens godkjennelse til å gjøre det. Og så får jeg vurdere om jeg skal fortsette, sier han. Klokken er 2230 og det er bekmørkt.

STADIGE OPPGAVER. Dette er bare noen hendelser og oppgaver vi har hørt om. Der ute i Skagerrak fins det ganske sikker mange flere. Stadig blir seilerne stilt overfor utfordringer; noe skjer: Klarer jeg dette? Klarer jeg dette? Er det forsvarlig å fortsette?

Å seile alene er en større utfordring enn de fleste aner – eller i det hele tatt kan forstille seg. Å seile alene er faktisk veldig vanskelig, og det er nok som Per Ottar Skaaret sier.

– Det er en dobbelt så utfordrende å gå fra tomannsseiling til enmannseiling som det er å gå fra seiling med fullt mannskap til tomannsseiling.

Selv brøt han denne gangen:

– Jeg var ikke godt nok motivert denne gangen, og da jeg passerte Hankø på vei sørover og visste at jeg ikke kunne seile JOKERMAN optimalt; falt jeg for fristelsen til å gi meg. Det har ikke vært min shorthandedsesong i år, sa han.

En ærlig beslutning det også.

INN I NATTEN. Nå fortsetter seilerne inn i natten. Det er gråvær og høstmørkt. Lyset dukker ikke opp igjen før ved 4-5-tiden torsdag morgen.

Du og jeg kan sove stødig og trygt i sengen vår. Varmt og tørt er det også.