– OL-formatet er for kjedelig og må endres

– Etter min mening må det være en ren utslagsfinale i OL, og det må være slik at den som vinner finalen, også må vinne gull. Det ville jo være helt håpløst om 100 meter-løperne skulle ta med seg tidene fra forsøk-, kvart- og semifinale til finalen. Det blir meningsløst når det er gitt hvem som vinner allerede før finalen, sier Guttormsen, som er bekymret med hensyn til seilsportens olympiske fremtid.

– Slik det er nå er det konservativt og kjedelig, men det er ingen som tør gjøre noe med formatet, sier han.

Uttalelsene  hansog opplevelsene i OL etterlater seg mange spørsmål og vil  ganske sikkert avstedkomme mye diskusjon. Her er noe:

SOM Å SE MALING TØRKE. At det skulle bli lite vind i Qingdao hadde alle spådd og forberedt seg på, men at det virkelig ble lite vind bidro ikke til å gjøre OL-seilingen spennende – med unnak av en dags seilaser i mye vind (forløpig) – da Yngling- og 49er-seilerne hadde sin finale.

Å se båter som snegler seg avgårde i 2–3 m/sek kan være like spennende som å se maling tørke, og når man at på til vet utfallet av finalen på forhånd, blir det som Guttormsen sier – meningsløst.

UTEN INTERESSE. Bortsett fra den norske seilerpressens oppfølging, noen programforpliktende innslag på NRK og oppslag i lokalpressen, har OL-seilasene i Qingdao foregått i det stille for det norske folk. Ikke et eneste riksdekkende medium fikk med seg at Kristian Ruth helt frem til den siste seilasen før finalen, faktisk var med og kjempet om en medalje. Bortsett fra å stå i programoversiktene har de norske seilernes innsats vært helt uten interesse for de norske sportsredaksjonene.

Det vitner om at seilsporten ikke har noe spektakulært å by på, for hele skylden på manglende interesse kan ikke legges på at seilasene foregikk i Qingdao – en dagsreise fra Beijing.

SEILSPORTENS OL-FREMTID. Den internasjonale, olympiske komité er opptatt av at OL skal være underholdning og generere seere og derigjennom penger – ikke bare utgifter. Å ha seiling på det olympiske programmet er en betydelig utgiftspost – et seilanlegg og hele arrangementet rundt er ingen billig affære. Derfor er det grenser for hvor lenge seiling kan «seile videre» på sitt ry som en av de eldste idrettene i OL-historien; det fins krefter i IOC som vil ha seiling ut av OL.

ISAF har fått et varsko fra IOC om at seiling er i faresonen i kraft av å være en av de idrettene som fanger færrest TV-seere, og intet er gitt når det gjelder OL-eksistensen til seilsporten etter OL i 2012. Så selv om OL-president Jaques Rogge, som selv er gammel OL-seiler i Finnjolle, nok vil tale seilsportens sak, er det nok seilsporten selv som nå må kjenne sin besøkelsestid og gjøre noe med OL-formatet – og OL-klasseme – like det eller ikke like det.

Seilsport må bli mer spennende for dem som følger idretten. Men kanskje aller viktigst; seilsport må fange et nytt publikums interesse. Idrettene konkurrerer seg imellom om oppmerksomheten – og i OL er det oppmerksomhet som gjelder.

DEN NORSKE INNSATSEN. Den middelmådige norske OL-innsatsen har selvfølgelig ikke bidratt til å øke interessen for sporten, men medienes totale mangel på oppmerksomhet rundt Kristian Ruths mulige medaljesjanser røper kun en ting; at de egentlig ikke er filla interessert i seilsport. I bunn og grunn er det fint for oss som forsøker å følge sporten, som derved får ha arenaen for oss selv, men det er synd for seilsportens generelle anerkjennelse.

Man kan være så misfornøyd med den norske OL-innsatsen som man bare vil, og det fins sikkert dem som skjerper stålet med hensyn til oppvask, kritikk og opprydning når seilerne kommer hjem. Men det er nå en gang slik at Norge er en miniput i OL-sammenheng – og egentlig er vel seil-resultatet er speilbildet av ressursene vi har til rådighet. Man kan drømme, tro og håpe på gull og medaljer, men man må ikke glemme at vi faktisk har konkurrenter som har langt, langt større forutsetninger for å lykkes.

Norges Seilforbund har begrensete ressurser, men en stor prosentandel av dem er blitt brukt på OL. Noen vil si det er riktig; andre vil hevde at det er feil.

OL 2012 står nå for døren om fire år.

BESLUTNINGER VENTES. Det internasjonale seilforbundet må bestemme seg for om de vil bruke OL 2012 – kanskje den siste sjansen som gis –  til å «redde» seilsporten fra å bli strøket fra fremtidens OL-program ved å gjøre som Espen Guttormsen sier: – Å endre formatet og skape spenning og derigjennom underholdning – men også å velge OL-klasser som bidrar til det samme. I så henseende er valget av OL-klasser for 2012 allerede et feilsteg.

Norges Seilforbund må bestemme seg for om OL skal være et satsningsområde eller ikke. Og skal det være det, er konkurranseklimaet nå blitt så tøft at det nok må hentes inn langt større ressurser enn tidligere dersom målet skal være medaljer. Og skal det være det må man nok gå helt andre veier enn hva man tidligere har gått for å skaffe dem.

Men målet må ikke nødvendigvis være medaljer. Å delta i OL er en opplevelse i seg selv, og kanskje skal gulroten for de beste norske seilerne være nettopp det: Å få delta i OL. Da kan ambisjonene senkes og ressursene ikke være så astronomiske.

Men et slikt »turistvisum» vil sannsynligvis Olympiatoppen fnyse av.

DISKUSJON. Uansett hva man måtte mene – OL i Qingdao etterlater seg et grumsete kjølvann som vi avstedkomme mye diskusjon.

Start gjerne diskusjonen her på SEILmagasinets nettsider.