Her er oppskriften på Hollænder-seieren

– Aller først så vi på værmeldingen, og med de forholdene som var meldt, fylte vi opp båten med folk på rekka. LYS har ikke lenger begrensninger på antall mannskaper om bord, så vi var i alt 12 seilere om bord under seilasen, forteller Ludvig Daae til SEILmagasinet.

Det første lille grunnlaget for seieren ble lagt i starten.

UTNYTTET FORSIKTIGHETEN. – Vi gjorde en bra start. Vi så at mange var forsiktige og hadde langt igjen til linjen. Det gjorde at det var god plass der fremme, men jeg må innrømme at vi hadde litt flaks, for vi var litt usikre på tiden og hadde ikke full kontroll, sier Daae, som ønsker seg at arrangørene teller ned over VHFen til neste år.

– Med så mange båter i så mye vind – og med små flagg på land, er det vanskelig å kunne ta tiden nøyaktig, sier han.

GULLEGG NR. 2. Ved bøya ved Jeløya la de det andre, lille gullegget:

– Vi klarte å klatre over en styrbordsbåt, noe som gjorde at vi overstod merket minimalt og kom først rundt. De andre konkurrentene overstod mye på grunn av styrbordsbåtene som kom, og de tapte mellom ett til tre minutter på oss.

– Over fjorden mot Horten hadde vi dessuten fri vind, og vi tok den høyden vi kunne, noe som gjorde at vi krabbet oss opp fra å være le båt til å ligge lengst til lo i feltet. Først de siste 500 metrene før runding, stakk vi litt i skjøtet. Bakgrunnen for denne strategien var at det var nokså sterk inngående strøm, noe som gjorde at hele feltet ble satt nordover – noe som gjorde at flere av båtene som ikke var påpasselige nok med å ta høyde, ikke stod opp og måtte ta et ekstra slag, forteller Daae.

SEILFØRINGEN. En annen sak han legger vekt på og som han mener var avgjørende for at de økte til de andre, var at de seilte med «firer» og fullt storseil:

– Jeg så ingen andre som hadde denne seilføringen. Min erfaring er at firer og fullt storseil er langt mer effektivt en treer og et rev i storseilet, slik de fleste hadde, sier han.

– Å seile fort og høyt, er en god kombinasjon, ler han.

SØKTE LE FOR STRØM OG BØLGER. Fort og høyt gikk det også på kursvalget innenfor Bastø, der de søkte strøm- og bølgele, men ikke vind-le.

– Jeg tror det var riktig å gå på innsiden av Bastø, jeg tror vi vant på det, sier han.

Da de kom fri av Bastø, var det klart at de ville stå opp Hollænderboen utenfor Fulehuk, men de gikk videre tett på Slagentangen og holdt på høyden for styrbords halser oppunder Bolærne.

– Vi seilte full kryss hele tiden og ville oppunder Bolærne for å få mindre sjø. Taktikere og strateger om bord var Roar Kristiansen og Nina Braaten, og vi diskuterte dette og mente at dette måtte være riktig. Først da vi kom i østenden av Bolærne, begynte vi å stikke litt i skjøtene, og da vi kom ut i langt større sjø den siste biten ut til runding, hadde vi overskuddsfart gjennom sjøene – i motsetning til dem som hadde sluppet seg tidligere og nå måtte seile full bidevind mot sjøene opp til runding, sier Daae.

STØRSTE SPINNAKER. – Da vi rundet var vi innstilt på en ting, og det var å få opp spinnakeren i rundingen, som om vi seilte baneseilas. Vi satte den største spinnakeren, for det var helt plattlens ned til Storegrunnen. Vi hadde ingen problemer. Vi kjørte spinnakeren i begge brasene og tjoret den på den måten ned ved vantene slik at den ikke fikk anledning til å pendle. Vi holdt 12–15 knop nedover til merket og seilte tidvis negativt for å få minst mulig skjæring etter jibben.

Og nettopp jibben ved Storegrunnen ble den vanskeligste øvelsen for mange av seilerne.

OBSERVERTE. Ludvig Daae forteller at de fulgte nøye med på hva båtene foran dem gjorde, og de observerte at de fleste tok ned spinnakeren, og at de som forsøkte å føre den etter runding Storegrunnen, lå og velvet seg i broacher.

– Vi bestemte oss derfor for å ta ned spinnakeren og sette jib top. Vi bestemte oss også for å være forsiktige i jibben. Vi tok derfor ned spinnakeren i «brevsprekken» (mellom storseilet og storbommen) og jibbet med totthalt storseil. Det er en teknikk jeg har lært den gangen jeg seilte maxirater. Vi var to stykker som dro inn storseilet så det var så stramt  som om vi skulle krysse, og når vi så jibbet med pineflatt storseil fikk ikke vinden tak i det, og vi kunne slippe det kontrollert ut igjen på motsatte halser UTEN FARE FOR Å BROACHE. Deretter satt vi jibtoppen.

SKAL, SKAL IKKE. Ludvig Daae forteller at de som forsøkte å jibbe med spinnaker, alle som en fikk «big trouble» og ødelagte spinnakere.

– Tommy Bergman i LURINGEN gjorde som oss, men i stedet for å jibbe tok han kuvending (gikk baut i stedet for å jibbe) og var enda mer forsiktig.

Ludvig Daae forteller at J/133en FLIRT var den eneste som klarte å bære gennakeren etter runding og at ILLE MORO tapte stort til den. Derfor besluttet de seg for å forsøke spinnaker, og de satte en 1,5 oz slørespinnaker.

– Vi diskuterte om bord: – Skal, skal ikke, og da det var flertall for å forsøke spinnaker, satte vi den. Det gikk fint og båten skvatt sporenstreks opp i 9–12 og vi plante så å si hele veien nordover til Gullholmen.

KICK-MESTER. Da de passerte Larkollen var de opptatt av å finne et spor som ga minst mulig vind-le.

– Sønnen min Andreas (21) satt på bomvangen (kicken) og han kjørte den fantastisk. Med en gang – og gjerne før jeg i det hele tatt sa noe om at – det begynte å bli kritisk med styringen og vel mye kraft (med derpåfølgende fare for broach), slapp han de nødvendige centimetrene ut på kicken og tok tilstrekkelig kraft ut av storseilet. Å kjøre kicken er mye mer effektivt enn å slippe ut og hale inn på storseilet, sier den stolte faren, Ludvig Daae.

Med god start, god fart og høyde, klok seiling i forhold til bølger, vind og strøm og dyktig båthåndtering, var det dermed duket for over all-seier i årets Hollænderseilas.

GOD TRIM OG BÅTHÅNDTERING. – Hele grunnlaget for seieren lå i god trim og fantastisk båthåndtering. Mannskapet sørget for at vi gjennomførte alle manøvre prikkfritt, og vi hadde stålhøyde og fart. På bidevind gikk vi i 7,1–7,3 og hadde en sann vinkel mot vinden på mellom 29 og 31 grader. Både NORSTEAM og X-55en ONYX måtte gi opp høyden vår, sier Daae, som hadde med seg Roar Kristiansen, Jon Langeland, Eivind Sundt, Øystein Mollatt, Torbjørn Mollatt, Erik Ulvestad, Anders Wergeland, Nina Braaten, Ludvig Andreas Daae, Andreas og Thomas.

BESTE ARRANGEMENT – EVER: Ludvig Daae er også raus med å rose arrangørene:

– Jeg tror dette er det flotteste regattaarrangementet jeg har vært med på noensinne. Da vi kom på land var det kompakt, det meste skjedde innenfor 100 meter fra der vi hadde båtene, det var nesten ingen matkøer til tross for at 3500 mennesker skulle serveres og kveldsstemningen var unik med partybandet «Cirkus dos Mosquitos».

– Og da «Postgirobygget» entret scenen, tok det helt av. Dette var flott, sier han.

– Alle jeg har snakket med mener det samme, så det er nok ikke bare det at jeg var farget av (seiers)stemningen. Jeg håper KNS, Soon Seilforening og havseilerklubben nå har funnet formen på regattaen, slutter Daae, som forteller at ILLE MORO har seilt sin siste seilas for året, men at han skal være med om bord i King 40en MAGIC i ORC-NM.

SATSER PÅ ORC. Han kan også fortelle at de til neste år skal satse i ORC med ILLE MORO, og at han allerede har fått med seg den danske storseileren Jesper Bank som taktiker i Larvik.

– Da Jesper Bank ringte meg og gratulerte meg med fantastisk seiling, kunne jeg ikke komme lenger opp i skyene, innrømmer Ludvig Daae.