Tanker etter TwoStar

Så er vi på vei nordover, hjem til Asker. LURINGEN koser seg i 6,5 knops fart, sola skinner, og varmen føles godt. Egentlig er det akkurat nå vi skulle ha seilt regatta, i perfekte forhold 4–5m/sek.

– Hvorfor kan vi aldri få sånne forhold under Watski Skagerrak TwoStar? Forhold hvor vi nettopp får gjøre det vi liker aller best, seile, seile regatta, fintrimme, seile båt mot båt, følge med på konkurrentene, også de som ligger lenger unna i feltet?

Sånn går praten akkurat nå, her vi slapper av i sola på vei til hjemmehavnen. Tommy er lei av mye vind, vi er lei av mye vind, hvorfor er det alltid slik når vi legger ut på Watski Skagerrak TwoStar?

Kanskje det er forutbestemt at når inntil 150 båter med kun to om bord skal krysse Skagerrak – ja, da skal det blåse minimum kuling, helst sterk kuling, og gjerne midt i trynet på første legg til Arendal med medstrøm og motsjø som lager flotte krappe sjøer og gjør det hele ekstra spektakulært, især for de som sitter på land og følger med.

På bloggen leser vi om alle som har brutt. Brutt av ulike årsaker, mast- og seil-havari, utstyr som ikke holder, men også utmattelse – de orker rett og slett ikke mer.

I år er vi glade for å få LURINGEN vel i mål, det er nesten en seier i seg selv og ikke brekke masten eller revne seil, men gjennomføre uten skader av noe slag. Men er det det hele handler om…? Eller seiler vi fordi seiling skal være moro, noen ganger til og med «ille moro»?

Seiling skal jo være moro, selv om vi krysser Skagerrak. Noen påmeldte deltagere tenkte nok slik rett før start da de så værmeldingen om kuling, og valgte å la båt og mannskap slippe påkjenninger man sjelden går inn i med fri vilje…

Det er nå to år siden vi brakk masten i 40 knops vind på god vei fra Arendal til  Marstrand. Med den erfaringen godt i minne hadde vi nå bestemt oss for å ta ned spinnakeren ved nådde 30 knops vind. Nå er ikke LURINGEN akkurat pålesset nymotens elektronikk, så vindmåler har vi ikke om bord, men vi kjenner jo vinden og båten.

Det var derfor litt spennende da vi følte grensen var nådd. På den ene siden hadde vi bestemt oss, men på den andre siden var det jo fristende å la den stå litt til – bare litt til… Men fornuften seiret i oss begge, vi gjorde klart for nedtak, og det gikk akkurat som planlagt.

Hvem som var mest forundret, LURINGEN eller oss over at vi frivillig trakk i «håndbremsen» skal være usagt, men det gikk ganske bra med spridd fokk også. Loggen viste for det meste tosiffrede tall, og vi må innrømme at det å vise respekt for vær og vind til syvende og sist er å vise godt sjømannskap.

Arrangørene av Watski Skagerrak TwoStar skal være glade for at vi seilere glemmer fort. Om det er noe som følger med sporten, eller om det er sporten som gjør at vi glemmer fort, skal være usagt, men mange av oss er nok å finne på startlinjen til neste år også. Det skal regattaledelsen være glade for, for når de uttaler seg, så er det nettopp mye vind og hardt vær de mener skal prege en slik regatta. Seilerne SKAL være slitne, det skal merkes at over 230 nautiske mil er tilbakelagt.

Men tenk så moro det ville være å tilbakelegge så mange nautiske mil med følelse av regattaseiling. I år fikk vi den følelsen først 4 nautiske før mål med litt morsom seiling mot en Elan 37.

Nytt og populært innslag i år var kystseilasen tur-retur Arendal, en variant som bør appellere til flere om å teste seg selv og båt. Når som helst er det mulighet for å avbryte seilasen og finne lun havn.

Grunnet midsommerfeiring i Marstrand ble den lange banen lagt om, Med start torsdag morgen, 6 timers pitstop i Arendal, runding av Brofjordens Angøring, og avslutning via Sydostgrunnen og Tristein før målgang, ble dette en bane mange av oss håper arrøngøren vil vurdere til neste år også. Strekket opp mot Sydostgrunnen ble for mange en kamp mot strømmen, dersom strømbildet ikke ble hensyntatt.

Nå passerer vi snart Drøbak, sønnavinden har tatt seg opp og Tommy nynner på gode, gamle evergreens slagere. Sommeren er her.

God seilas videre, vi gleder oss allerede til neste klarsignal, da er alt glemt og vi hiver oss uti det som enn måtte komme av vær og vind...

Seilerhilsen

Calle Andersen & Tommy Bergman