SOLO i Transat Jacques Vabre

Grensesprengende gennakerseiling i bekmørke

Grensesprengende gennakerseiling i bekmørke

For Rune Aasberg og Simen Løvgren handler Transat Jacques Vabre om å flytte grenser, og man kan grøsse av indre når man blir fortalt hvordan de er blitt flyttet.

Publisert Sist oppdatert

Rune Aasberg og Simen Løvgren har snart vært ute på havet i to uker. I distanse er de snart halvveis i regattaen Transat Jacques Vabre, og de har seilt lengre og tøffere enn de noensinne har gjort, om enn noensinne har drømt om.

– Vi har flyttet noen grenser, ja, sier de to.

DA MEDVINDEN KOM. Et eksempel på det er da de søkte nordover, nord om det store høytrykket som ville bringe dem påfriskende nordavind når de kom igjennom høytrykket. Nordavinden skulle gi dem etterlengtet medvindsseilas sørover mot Vestindia og Costa Rica.

Men, når vind endrer retning brått ute på havet, kolliderer gamle og nye bølgemønstre i et inferno av uregjerlig og uforutsigbar sjø – i uante høyder.

BEKMØRKT. – Vi visste det at dersom vi skulle nå målet med vår strategi, ville dette innebære at vi måtte seile med gennaker når vi kom inn i den nye vinden. Her ville det være enorme sjøer og kryss-sjøer – i tillegg av mye ny vind. Vi er ikke vant til å seile med gennaker i slike sjøer, ei heller å seile i klin mørke fra kl. 1800 til 0800 hvert døgn, forteller de to.

 

– Vi snakket ikke særlig om dette på vei til værskiftet, men da vi kom dit ved midnatt, svartere enn noe annet, og vinden begynte å pipe på aktenifra, visste vi at det var på tide. Sjøene formelig svelget oss, de kom fra alle kanter, sier de og beskriver hendelsesforløpet videre:

GENNAKEREN MÅ OPP! – Det å seile der med bare fokk, kunne vi bare glemme. Vi satte en Code0 downvind, men vi fikk det ikke til. Den bare dro oss opp i vindøyet i disse bølgene. Den egnet seg ikke her. Vi har brukt den tidligere, men da  under helt andre forhold. Vi satte fokka igjen. Den ga ikke fart nok til å komme igjennom bølgene. Vi var nødt til å sette gennakeren!

 

Det blåste fortsatt det samme – og bølgene var de samme. Fortsatt var det bekmørkt.

– Følelsene vi hadde i kroppen tilsa stor grad av usikkerhet, dette var vi ikke godt nok forberedt på, rent mentalt, sier Rune Aasberg og Simen Løvgren.

DET VERSTE. De to satte seg ned og diskuterte pro et kontra, og de ble enige om å forsøke å sette gennakeren.

– Vi gjorde klart til setting. Bølger og vind gjorde at vi nesten ikke hørte hverandre. Vi la derfor en sikker plan. På fordekket var det hektisk, mye sjø og vind gjorde arbeidsplassen utrivelig. Men vi fikk opp strømpen med gennakeren i, godt festet i sine tre hjørner. På signal dro vi opp strømpen og dro i skjøtene for å få den til å utvide seg. Akkurat da den var helt ute, kom en kjempebølge ut av mørket; skrått inn på båten aktenifra. Vi ble slått rundt og det endte i en skikkelig broach, forteller de.

– Det var det verste som kunne hende. Vi var en på fordekket og en i cockpiten med fylt gennaker.

OVERVINNELSEN. De lå og kavet i mørket og sjøene. Redningen ble å få slått av autopiloten og løst ut skjøtet.

– Plutselig rettet båten seg igjen og vi stupte rett inn i en surf på 15 knop! Rune kom tilbake i cockpiten og vi fikk båten på riktig kurs. Båten formelig fløy av gårde i bølgene som frådet rundt oss. Endelig! Vi hadde flyttet en viktig og ny grense. Vi satte en gennaker under de forholdene. Dette var nytt for oss begge. Vi vant!

Nå ligger de to norske seilerne på 4. plass og seiler i en medvind som er langt hyggeligere.