Inn i et nytt hav

I morgentimene i dag befinner de to norske seilerne om bord i Class 40en SOLO seg rett utenfor innløpet til stredet mellom Den Dominikanske Republikk og Puerto Rico. Det er 51,5 n mil frem til båten foran dem.Bakover til neste båt er det nærmere 300 n mil. Midt på dagen i dag regner de å ta farvel med Atlanterhavet og starte på Det karibiske hav.

OPP MED DEN STORE. – Da er det fortsatt 1000 n mil til mål, i Costa Rica. Det karibiske hav er lunere enn Atlanterhavet og har et enda vamere klima. Vinden er ofte ganske stabil, og vi ser frem til en rolig gennakerslør den siste uken, kun iført shorts og caps. I Atlanterhavet har vi kun brukt den store gennakeren ved et par tilfeller, det har vært mer enn nok med den «lille». Nå skal den store opp og brukes mest sannsynlig hele veien.

– Vi har gitt maks gass hele tiden, men innen rimelighetens grenser. Men nå skal vi gi ennå mer, nå tør vi, for vi føler at har vi kommer helskinnet gjennom Atlanteren, så skal vi i hvert fall klare Det karibiske hav også. Og målet er fortsatt pallen!

Det skriver Rune Aasberg og Simen Løvgren i en epost de har sendt til SEILmagasinet utpå morgenkvisten i dag.

De skriver også:

MYE KAN SKJE. – I dag har vi tilbakelagt et langt strekk for gennaker med mye god fart (på det meste med en snittfart på 11,82 SOG over en tre timers periode, som gir 35,42 n mil utseilt!), hvor vi har både tapt og vunnet litt på båten 40 DEGREES foran oss, som fortsatt innehar 3. plassen. Distansen til dem er fortsatt lang, men her på havet kan mye skje på kort tid, noe vi selv også har erfart underveis. Så vi vil kjempe til målstreken for å kunne ta dem igjen!

Roligere forhold gir tid for refleksjon, og når de nå er i ferd med å legge Atlanterhavet bak seg, sier de:

TØYER GRENSER. – Vi har nå seilt Altanterhavet på to måter; én mot vinden og én med. Den mot var definitivt den tøffeste med mye vind, sjø og vær ellers. Og den delen var lang, nesten lengst; det føltes i hvert fall slik. Men allerede lenge før halvveis i regatten satte vi gennakeren og har seilt med denne siden. Og det vil vi gjøre helt til målgang slik det ser ut nå.

– Dette er helt klart en seilas som inneholder det meste av hvilke utfordringer en søker. Her er det mange fasetter som skal dekkes og mestres. Og det er dette med mestringen som vi mener er hele poenget med en deltagelse i en slik regatta. Og det å tøye grenser. Grenser vi trodde var maks av hva vi selv mente vi var beredt til. Men når det kommer to seilere sammen som har omtrent de samme grensene, er det utrolig hvor mye lenger du ønsker/ tør å tøye dette.

BLIR BLASERT. – En annen ting du opplever underveis, er dette med å bli litt blasert. Det er nesten litt farlig noen ganger; man har ikke den samme alarmen lenger. Når du seiler i vinder ikke under 20 knop, og kanskje med et snitt på 25 over så lang tid, blir det utrolig løyt om det en time blåser kun 15. 15 knop er mer enn nok til vanlig seilas, men her ute blir det «kjedelig». Også fordi det er så mye bølger at med 15 knops vind, stopper båten opp.

– Å seile gennaker i 25 til 35 knops vind er ikke noe man så ofte gjør, eller i hvert fall som man synes noen ganger kan være litt over ønskelig. Her bare gjør man det, og det må du for å henge med. Du ligger i ubeskrivelige surfer over lange tider, som er helt sinnsyke. Det hyler og skriker i rorene. Det skummer og fråder rundt deg, du holder i roret så knokene blir hvite. Farten ligger ofte på 15 til 20 knop i surfen. Du gliser og ler samtidig som du tenker på konsekvensene dersom du styrer feil eller treffer en bølge feil i denne farten. Og under dekk ligger makkeren og sover som om ingenting har hendt. Etter hvert blir det daglig dags. Det er helt sykt egentlig.

LITE DYRELIV. – Så at Atlanterhavet har gitt en stor dose av mestring og det å tøye grenser, er helt klart. Vi kom i tillegg hele gjennom uten særlige skader på båt eller oss. Det i seg selv setter vi som en veldig stor bonus. Denne gangen, igjen, er det mange som ikke har vært så heldige. Så langt har syv av 16 måttet bryte. Dette går mye på delamineringer og andre alvorlige ødeleleggelser. Vi har ikke hørt om noen personskader, og godt er det!

– Vi har lyst til å nevne at vi har opplevd den siste delen av Atlanterhavet som veldig tropisk. Det vil si at det har vært veldig varmt både i vannet og i luften, til tross for å være i november. Vi har den siste uken kunnet seile i shorts og t-shirt hele dagen, de siste dagene også om natten! Men vi savner dyrelivet. Det har ikke vært noe å se på de siste 2 300 n milene etter Azorene. Vi hadde gledet oss til nettopp dette.