– Det er ikke menn – det er mannemenn!

Selv flytesterke livstid-sjøulker med havbanket, vanntett lærhud og drivtang i barten, lar seiling være uten mening og kjører dieseldyret mot nødhavn.

Men noen der ute i surfebrett som er vektredusert til eggeskall, med et komfortnivå som papirkutt, retter baugen mot stormøye og lar galskapen fylle 500 kvadrat med lettvektsduk. Bære eller briste.

Da vi la oss bi i Davis-stredet langs Grønlands vestkyst i stormvær, var det i mangel på, og ikke på tross av, en nærliggende nødhavn med kakaoservering. Vi heiste trusestort stormseil, tykt som vevd av wire og la tykkhudet skrog i et skumbad av sitt eget kjølvann. Så krøp vi under dekk for kakao og bok.

ISFJELLUTKIKK. Følelsen under dekk var stormende umerkelig. Som en telttur i fjellvær. Men hver gang det ble min tur til å bedrive jevnlig hodeeksponering gjennom luka for isfjellsutkikk, var det oppvekkende brutale tilstander. Ruskeføyke, bryteskum og bølgeberg. Det blåste vindpiler.

Luft er en merkelig greie. Av og til helt umerkelig i stillstand, av og til mild som fjær mot håndledd, av og til med slagkraft som svir i øynene og smeller mot huden med åpen hånd. Men alltid til stede.

Luftens voldsomme følelsesutbrudd som vi havnet i, var uavhengig av trivsel under dekk et upåtenkt utfall. Nødhavn med ølservering var langt å foretrekke. Misforstå rett: er noen uenige i den saken?

Man kan si mye om Volvo Ocean Race-mannskap, men komfort gir de «beng i». De vil dit, midt i luftens raseri. Og når de er der, så skal det ikke føres seilas i revede seils navn. Det skal være seilarealmaksimering og kakao-under-dekk-minimering.

FLYTEENHETEN. Det skal gå så fort at det går på bekostning av bomlengde, skroghelhet og mastehøyde. Det skal knase i flyteenheten. En mann skal sitte klar med lettvektskniven på livbåtfeste, mens to mann spjelker masten med fordekksgasten. Tre mann er satt til å blåse ekstra giv i seilene. For seilene skal ikke ned. Ikke før skuta. De blåser så fort avgårde at de skaper sin egen kraftige motvind. Vinden med alt sitt raseri holder ikke engang følge.

Det er ikke menn – det er mannemenn! Og ørlitte granne galskap!