Lekser lært i København

Store bildet. Vinnerbåten i X-41 klassen «Hvor'f det». Foto: Per Hegaard

X-Yachts Gold Cup utenfor København var et uoffisielt verdensmesterskap for klassen. Båten er ikke godkjent som en ISAF-klasse ennå, men det blir den nok med 30 båter fra 19 land på startlinjen.

    Vi gjorde mye riktig, men dårlig starter og for dårlig høyde gjorde at vi ble bunnfyll på listen. Før siste dag spøkte vi at vi var den eneste båten som hadde en stabil serie. Alle andre hadde både dårlige og gode plasseringer. Vi hadde stort sett bare dårlige. Siste dagen derimot ble en liten opptur.

Tett felt

Det var ingen dårlige lag påmeldt. De fleste båtene var stappfull av profilerte seilere, også de norske. Likevel imponerte ingen av de norske båtene. Marginale feil får enorme utslag når hele feltet runder toppmerket på få sekunder.

Vi matchet andre båter før start og følte at vi hadde farten og trimmen inne. Det hadde vi også - nesten. I dette feltet er det nesten umulig og avansere, men den minste feil, og du mister 4-5 båtplasser.

Amatører mot proffer

Det ble den danske X-41 «Hvor’f det» som vant. Den ble seilt av Peter Kampmann ved roret, og eieren Finn Rants.

Nr. 2 ble den italienske WB Five med den tidligere verdensmester I Maxi-racers Maxi Lorenzo Bressani om bord, foruten tre andre gruppe 3 seilere (professjonelle). Tyske «Extasy» med Thomas Brügge ved roret, danske Dan Pedersen som taktikker. «Extasy» deltok også aktivt i fjor, men har i år byttet til Elvstrøm seil. Vinnerne brukte seil fra North.

Den franske båten «Tazkeena III» startet best, men hadde ikke trimmen inne på slutten hvor vinden var sterkere. Gøy å vite at vi slo Filippo Patrignani ved roret og taktikeren og America’s Cup seileren Bertrand Pacé som sailingmaster i en seilas.

Italienske «Lady X» hadde med America’s Cup taktikeren Flavio Favini men fikk kun en 5. Plass.

Passive starter

Anette Melsom Myhre var taktikker om bord i vår båt. Det fungerte svært bra. Hun seiler regatta på høyt nivå støtt, og kjenner de fleste regler og situasjoner til fingerspissen. Yngstemann om bord var dermed mest erfaren. En jolleseiler på internasjonalt nivå om bord er å anbefale.

    Anettes starttriks er å starte godt fremme i le. Da får hun løft av båtene litt bak til lo. Hun får dermed bedre høyde og knuser konkurrentene nedefra. Vår forsøk på en slik start endte med en italiener på baugen og knust spinnakerbom.

    Vi lå ofte godt plassert i sekundene før skuddet, men ble gang på gang parkert av aggressive konkurrenter som heller ville være over linja noen sekunder for tidlig enn i vindskyggen. Det ble derfor ekstremt mange omstarter fordi feltet var for tidlig over. Selv med Black Flagg, hvor alle som er over linja minuttet før start blir disket ble det generell tilbakekalling.

    Vi var ikke frekke nok i starten og var for passive. Ingen kommer først til merket uten en god start.

Vindskift

To av dagene var det vær preget av regnbyger og skiftende vind. Før start kjørte vi en graf for vindstyrke mot vindvinkel på B&G instrumentene. Det lærte oss vindskiftene. Anette var flink til å forutsi vinden, og dette førte til at vi til tider lå lengre frem enn det starten og farten vår skulle tilsi. Vi hadde kun en kryss hvor vi bommet stort. Det var langt færre enn våre andre norske konkurrenter, men danskene som vant bommet ikke en eneste gang.

    Anette imponerte med å lese skyer og mørke områder på vannet, men noen ganger var det mørke dessverre regn og ikke vind.

Dårlig fart, dårlig storseiltrim

Vi hadde ikke god nok fart, men forbedret oss underveis. Under jevne forhold seilte vi likt, men hver gang det kom et vindkast eller vinden droppet tapte vi en meter eller to. Det ble noen hundre meter innen vi var i mål.

    X-41 har et meget stort storseil. Riktig trim er vesentlig for balansen i båten. Båten er nesten som en windsurfer. Feilbalanse resulterer i at rormannen må bruke større rorutslag, noe som gjør at båten bremser. Båten skal seiles med litt rorpress, vinkelen på rorbladet gjennom vannet bidrar da med løft som gir bedre høyde. Å få den perfekte koordinasjonen mellom rormann og storseilstrimmer krever enormt mye trening. Vi var på dette område sjanseløse mot verdensmestere og proffer.

Dårlig høyde

Vi hadde i starten også dårligere høyde enn våre konkurrenter. Vi forlenget akterstaget og trimmet mastetoppen bakover.

Fokken er viktig for høyden. De fleste båtene hadde laget tapestriper på salingen for å kunne måle akterliket på fokken. X-41 har et innhalsystem hvor fokka skjøtes opp nærmere masten. Det gir noen grader høyere kurs. Vårt fokk var feil skåret. Skjøtehjørnet bak var litt lavt. Vi måtte velge mellom et stramt akterlig, eller mye innhal. Kom skøtehjørnet opp på hyttetaket var det for lavt til at vi fikk dratt det skikkelig ned i akterliket.

Forseilstrimmeren må vite nøyaktig hvordan seilet skal strammes. I Danmark hvor det var lite sjø, skulle fokken være så flat som mulig.

Det er også en kunst å finne den perfekte kombinasjonen mellom storseilskjøte og løygangen for optimal høyde.

Boathandling

Vi var relativt gode på å manøvrere båten. Henrik Grythe gjorde en god jobb som fordekksmann. En viktig posisjon om bord. Tre dagers trening før regattaen gjorde at det meste satt bra.

Noe surr ble det. Vi fikk timeglass på spinnakeren to ganger under regattaen. Vi slet også med utløseren på spinnakerbommen, og måtte binde fast brasen til bommen med webbing. Bunnmerkerundingene kunne vært bedre. Vi kom ofte ut litt lavt, noe vi ofte tapte en plass på. En gang dro vi inn storseilet for tidlig og mistet styringen rett før merket. Heldigvis hadde vi mye plass rundt oss. Vi tjente stort på å overstå kryssmerke på styrbord halser for å unngå kaoset på merket.

Vi kunne nok ha hatt litt bedre slag. Jeg slapp ut på skjøte og kunne ofte holdt igjen enda litt lengre. Skjøte skal ikke slippes før båten er over vindøyet. Vi brukte også litt for mye tid på å finne riktig kurs på de nye halsene. I et slag opplevde vi at farten falt rundt to knop.

Når vi dykket for styrbord båter kunne vi også vært tøffere. Rormann Rune Nilson holdt en «komfort zone» på andre båter slik det skal gjøres i DN Seilcup. Det gjorde ikke våre beste konkurrenter.

Vi hold spinnakeren like lenge som de beste, og hadde den like tidlig opp. Fordekket på XPO gjorde en god jobb.

Laserseiling på lens

På lensen er det ikke lett å avansere mange meter, men når feltet er så tett som det var i Danmark kan man ta 3-4 om man kommer taktisk riktig inn på bunnmerket.

I siste seilas seilte vi raskest på lensen. Vi spiste i hvertaff noen meter på våre konkurrenter. Anette innførte laserteknikk på unnavinden. Vi prøvde å skjære opp, og så falle kraftig ned med negativ krengning. På den måten klarte vi å holde trykke oppe, uten å skjære for høyt. Anette skrek ned, ned ,ned, så opp, opp, opp på hele lensen. Båtene lå tett, og våre konkurrenter lurte nok på hva vi holdt på med. Anette hørtes ut som en aerobicsinstruktør.

    Jeg trimmet spinnakeren, og vi tapte helt sikkert noen meter på hver lens på det.

Vi trimmet spinnakeren slik at begge skjøtehjørnene var på samme høyde. Spinnakerbommen skal også stå 90 grader på vindexen.

Mens det er storseilet som er motoren på kryss, er det spinnakeren som drar på lens. Det gjelder å finne nok trykk, uten å seile for høyt. På lens er samspillet mellom spinnakertrimmer og rormann viktig. Her manglet vi også nok litt.

Spinnakerskjøte skal slippes så mye som mulig slik at lo side av spinnakerens skulder begynner å brekke. Gjør den det må skjøte strammes. Det er om å gjøre å ha færrest mulig runder av spinnakerskjøte rundt vinsjen for å ha best mulig følelse med spinnakeren. Jeg var trolig den mest amatørmessige spinnakertrimmeren i feltet, men var trolig også den som lærte mest.

Fra turseiler til regattamaskin

Båten vi seilte var blitt turseilt ned til Danmark. For å få båten regattaklar måtte den tømmes. Selv noen enslige teposer fikk ikke lov til å være i byssa. Klassereglene sier at et viss mengde utstyr må være ombord. Et lite anker med minimalt med kjetting ble tapet fast rundt masten. Det ble lagt igjen mye utstyr på brygga. Ekstrautstyret ble fraktet og lagret i kassebiler eller containere, og noen lag hadde enorme bager som fungerte som myke containere. Mange av lagene hadde også lufttørkere for å tørke båten under dekk, og dermed fjerne ekstra vekt. De fleste hadde også hatt båten på land og vannslipt skroget. Rett før start var det i tillegg også mange froskemenn å se mellom skrogene.

    Seiling på dette nivået krever at man tenker på alle detaljer. Der var vi flinke, mye takket være Jonathan Hogg. Jonathan er Yacht Maintenance Manager i XPO og var vår profesjonelle seiler om bord. Han var meget dyktig til å instruere oss i våre oppgaver, og i tillegg også en dyktig pedagog.

Riktig vekt

Det er en vektgrense i klassen. Det er om å gjøre å ligge så tett opp mot grensen som mulig. En del lag hadde seilerne på diett for å redusere mannskapsvekten før måling. Alle seilerne måtte på vekten i underbuksa.

    Vekt på ripa er viktig. Det gjør at man kan seile med mer kraft i storseilet på kryss. Noen falt for fristelsen å slakke rekkevaieren for å få vekten lengre ut, men det er ikke lov. Å sitte på ripa er ikke godt nok i dette selskapet. Her skal man henge over wiren som en kjeledress til tørk, og helst med både ben og armer rett ut.

Du finner resultatene her