Hilsen fra Wouter Verbraak

Hei,

Her er en oppdatering fra 12 grader syd:

Wow, 2008 utgaven av Volvo Ocean Race lever opp til sitt rykte. Seilingen er svært tett og det har vært mange strategiske valg å gjøre så langt på etappen.

Middelhavet virker som en eviget siden og vi har hatt vår del av drama med spjæret spinnaker og lekkasje rundt svingkjølen. Vi har defor ikke vært helt i regattamodus og er glad for at vi holdt følge med teten ved Gibraltar.

Små forskjeller utgjør imidlertid store avstander over få dager og det var tøft å måtte se på at teten forsvant med mer vind i syd, Med en ekstremt østlig rute ga Afrikakysten og Kanariøyene spennende strategiske muligheter og sammen med Delta Loyd klarte vi å seile oss opp noe før Kapp Verde øyene. Ved Kapp Verde gjorde vi imidlertid den store feilen å gå for tett på øyene, noe som ga oss både lettere vind og vindkantring til venstre. Det førte oss østorver i feltet, ikke særlig gunstig ettersom vi forsøkte å komme oss vestover ved hvert mulig vindskift. Vi var nemlig klar over en vestlig posisjon vill gi bedre muligheter for en rask passasje gjennom Doldrums.

Doldrums var denne gangen temmelig uvanlig, uten de vanlige bygene. Dette gjorde det desto mer vanskelig å komme gjennom ettersom bygene vanligvis hjelper til å komme seg gjennom stillebeltet. Vår bretbunnede dame likte seg heller ikke spesielt godt under disse forholdene.

Nå, på veien sydover langs Brasilkysten er det rask slør med Code zero. Dette digre mastheadseilet har virkelig fått opp farten for oss. 14 knops båtfart i 10 knops vind er lett å oppnå. Det er bra for nå haster det med å fange opp et lavtrykksområdet nær Rio de Janeiro som vil ta oss mesteparten av distansen til Cape Town. Derfor regner vi med frisk unnavindsseiling i løpet av per par dager, etter at vi imorgen må regne med lett vind. Vi forbereder oss nå for 30-35 knops vind

Ved siden av seilingen jobbes det non-stop med vdelih´keholdet av båten. Ettersom vi gjennomgår det tilsvarende av Paris Dakar rally i en  Formel 1 racerbil, går det ut over uststyret som trenger konstant oppmerksomhet. Et lite uhell kan raskt utvikle seg til å omfatte hele båten, så omfattende gjennomgang er på programmet hver tredje dag.

For meg personlig er dette nok en overfart med alle høydepunkter og skuffelser som naturlig følger med. Den første delen av Atlanterhavet var fantastisk, med mange strategiske muligheter og fantastisk unnaværs seiling. Doldrums var tøfft og jeg måtte grave dypt i meg selv for å hente frem det posistive og se frem mot neste mulighet. Som navigatør har jeg ni par øyne rettet mot meg og dersom noen føler at jeg er i ferd med å gi opp sprer stemningen seg raskt gjennom resten av mannskapet.

For å komme tilbake i det positive hjørne bruker jeg min «Happy Place» som er hytta vår ved Kaupang rett utenfor Larvik. Når jeg tenker på hvor bra vi har det der kommer smilet tilbake og det gir meg fornyet energi til å komme tilbake værkartene og pushe videre så hardt jeg kan.

Med årene har jeg kommet til å anse Norge som mitt hjemland, og nordmennenes innstilling til friluftsliv passer meg perfekt. Med Knut Frostad ved roret i Volvo Ocean Race, står seilmiljøet igjen bak regattaen og mer viktig, det bringer regattaen til millioner av mennesker på en unik måte.

Det er virkelig «Life at the extreme» her til tider. Igår under et seilskift var vi mer under enn over vann, med grønn sjø som skylte seil og mannskap tilbake igjen og igjen. Siden vi er underbemannet må jeg være på fordekket ved alle seilskift. Det er temmelig slitsomt når jeg etter å flyttet på seilene også skal tenke på vårt neste stretegiske trekk. Det er imidlertid i disse øyeblikk, når jeg slåss sammen med resten av mannskapet, at jeg er stolt av hva jeg gjør, og er ivrig etter å komme videre. Dette er en så ekstrem sport, et så intenst race og jeg er heldig som får være en del av det.

Hilsen fra Wouter.

Se film fra mekking av kjølproblemene